forsidebildet
FORSIDEN
I DETTE NUMMERET
Les mer om…
Fra redaktøren
Meningsvokterne
Leder
Alle over én kam?
Er det farlig å trene hardt?
Individuell genomsekvensering
Hvordan diagnostisere hjerteinfarkt i 2012?
Brev til redaktøren
Vaginalprøve best ved genital chlamydiainfeksjon
Fortsatt utilfredsstillende om dopinganalyse
Alternativ påvisning av agens
Fremtidig publiseringsform eller moderne søppelkasse?
Førerkort i grisgrendte strøk
Rettelser
Maktskiftet
Kun talespråk eller også tegnspråk?
Kommentar
Fysisk kontakt med jorden er viktig for helsen
Kollegastøtte for sykehusleger
Somatokognitiv behandling ved kroniske underlivssmerter
Bedre informasjon – bønn fra en pårørende
Faste grenser for rusmidler i trafikken
Forskjeller i henvisningsrater truer ikke målet om likeverdige helsetjenester
Digital volumtomografi av ansiktsskjelettet
Nyheter
Kvinner med preeklampsi må følges opp bedre
Hvordan går det med nyretransplanterte barn?
Økt hvilepuls – økt risiko for hjertedød
Langvarig sykdomsaktivitet ved barneleddgikt
Et lite skritt for immunterapi ved multippel sklerose?
Sunn livsstil gir mindre diabetes
Gravide med polycystisk ovarie-syndrom bør følges nøye
Interessekonflikter og kliniske retningslinjer
Folsyretilskudd gir økt risiko for prostatakreft
Hvilket opioid er best?
E coli-utbrudd i Tyskland kartlagt
Høy livstidsrisiko for kols
Verdens helse
Underernæring hos barn er veldig utbredt
Originalartikkel
Kjønns- og aldersforskjeller ved bruk av psykofarmaka
Sammendrag
Bakgrunn. I Felleskatalogen er doseringen av legemidler oppgitt uten differensiering basert på pasientens kjønn. Dette til tross for at det for en del medikamenter er påvist farmakokinetiske forskjeller mellom kvinner og menn. Hensikten med studien var å undersøke kjønns- og aldersforskjeller i dosering og serumkonsentrasjon av psykofarmaka.
Materiale og metode. Dosering og serumkonsentrasjon av antidepressiver, antipsykotika og antiepileptika ble studert hos 1 553 pasienter. I tillegg ble pasientenes alder og kjønn registrert.
Resultater. Eldre kvinner (≥ 65 år) hadde noe lavere dosering av antidepressiver, men de hadde signifikant høyere serumkonsentrasjon enn yngre pasienter av begge kjønn. Antiderpressiver ble dosert relativt høyt i studiepopulasjonen, mediant antall definerte døgndoser var 1,5. Serumkonsentrasjon av antipsykotika og antiepileptika var ikke signifikant forskjellig for eldre og yngre pasienter.
Fortolkning. Studien kan tyde på at norske leger ikke tar nok hensyn til kjønn og alder ved dosering av antidepressiver.
Forskrivning av prevensjon til unge kvinner
Sammendrag
Bakgrunn. Fra 2002 har spesielt kvalifiserte helsesøstre og jordmødre hatt rekvisisjonsrett for p-piller til kvinner i alderen 16 – 19 år. Ordningen er senere utvidet til å omfatte all hormonell prevensjon, unntatt hormonspiral. Formålet med denne studien var å evaluere ordningen.
Materiale og metode. Reseptregisteret er pseudonomisert og inneholder en rekke karakteristika ved bruker, medikament og forskriver. For denne studien ble det strukturert en database med kvinner født i 1989, totalt 29 821, som enhet for analyse.
Resultater. Henholdsvis 75 % og 79 % av kohorten hadde tatt ut minst én resept på p-piller eller hormonell prevensjon innen utgangen av det kalenderåret de fylte 19 år. Nær 12 % hadde tatt ut minst én resept på minipille, mens langt færre hadde utløst resept for p-ring, p-sprøyte, p-plaster eller hormonspiral. Leger skrev ut to tredeler av reseptene. Helsesøstre skrev ut flere resepter til 17-åringer og 18-åringer enn legene gjorde. Tiden jentene brukte p-piller og minipiller var uavhengig av forskriver.
Fortolkning. At nær 80 % av kohorten født i 1989 har tatt ut minst én resept på hormonell prevensjon, viser at det er høy bevissthet om å forebygge uplanlagt svangerskap. Utvidet rekvisisjonsrett til helsesøstre og jordmødre har økt tilgjengeligheten av prevensjon, og unge kvinner benytter seg av tilbudet.
Oversiktsartikkel
Atrieflimmer, fysisk aktivitet og utholdenhetstrening
Sammendrag
Bakgrunn. Klinisk erfaring og resultater fra enkelte studier kan tyde på at fysisk aktivitet i form av utholdenhetstrening kan påvirke utviklingen av atrieflimmer (AF). Hensikten med denne artikkelen er å se nærmere på kunnskapsgrunnlaget for hypotesen om at det er sammenheng mellom fysisk aktivitet og denne tilstanden.
Materiale og metode. Denne oversiktsartikkelen er basert på søk i PubMed på spesifikke søkeord avgrenset til perioden 1995–mars 2011. Vi fant 17 enkeltstudier og tre relativt nye oversiktsartikler. Hver artikkel ble lest av minst to av forfatterne og deretter diskutert. Sju av enkeltstudiene var uegnet til å belyse vår problemstilling, vi omtaler derfor de resterende ti.
Resultater. Det finnes støtte for hypotesen om at planmessig utholdenhetstrening med høy intensitet, slik som løping, kan gi økt risiko for atrieflimmer. Det er ingen holdepunkter for at mindre intens fysisk aktivitet, slik som det å gå, øker risikoen. Flere av studiene har metodologiske svakheter.
Fortolkning. Viktige spørsmål er ubesvart. Det er behov for flere studier som kan belyse sammenhengen mellom graden av treningsintensitet, samlet volum av intens utholdenhetstrening, aldersforandringer og atrieflimmer, og det trengs studier hvor kvinner er med.
Medisinen i bilder
Palatal myoklonus
Legemidler i praksis
Bruk av antipsykotiske depotinjeksjoner
Dosering av faste legemidler før elektive operasjoner
Noe å lære av
En mann i 60-årene med heshet, pustevansker og brystsmerter
Det vanlige er vanligst, men det sjeldne forekommer
Kronikk
Kvalitet og prioritering i helsetjenesten
Helse og Jus
Påtalebegjæring ved brudd på kravet om forsvarlig helsehjelp
Sammendrag
Bakgrunn. Statens helsetilsyn kan begjære påtale mot helsepersonell og anmode om påtale mot virksomheter, her felles omtalt som «begjæring». Formålet med denne undersøkelsen var å finne ut hva som skal til for at Statens helsetilsyn begjærer påtale mot leger og/eller virksomheter for brudd på forsvarlighetskravet, hvor ofte det skjer og hva utfallet blir.
Materiale og metode. Begjæringer i perioden 1.2. 2002 – 31. 10.2008 er gjennomgått. Data stammer fra to registre for tilsynssaker. I tillegg ble det innhentet informasjon om utfallet av begjæringene, hovedsakelig fra politi og påtalemyndighet. Antallet tilsynssaker er oppgitt i runde tall, da ulike tellemåter gir litt forskjellig resultat.
Resultater. Av totalt ca. 11 500 tilsynssaker gjaldt ca. 7 700 spørsmålet om hvorvidt leger og/eller virksomheter hadde gitt uforsvarlig helsehjelp. Helsetilsynet i fylkene konkluderte med uforsvarlighet i ca. 2 400 saker. Statens helsetilsyn begjærte 19 påtaler i 16 saker (0,7 %) – ni mot leger og ti mot virksomheter for å ha handlet grovt uforsvarlig. Av begjæringene mot legene endte fire med forelegg, fire ble henlagt og én er ikke avgjort. Åtte virksomheter ble ilagt forelegg, mens to fikk sakene henlagt. Antall påtalebegjæringer for å ha handlet grovt uforsvarlig har vært synkende i perioden.
Fortolkning. Statens helsetilsyn legger i liten grad inn i sin tilsynsrolle det å initiere straffesaker mot leger og virksomheter for uforsvarlighet.