Fra redaktøren
Maktskiftet
Brev til redaktøren
Ortopeder og kommersielle interesser
Psykoterapiveiledning i spesialistutdanningen
Dopinganalyse på trygg grunn
Klinisk kommunikasjon – livslang læring
Rettelser
Levealder og dødsårsaker hos menn undersøkt ved helsekontroll i 1964
Hvor lenge varer et svangerskap?
Kommentar
Gruppeterapi ved legemiddelavhengighet
Rituell omskjæring er ikke helsehjelp
Kun talespråk eller også tegnspråk?
Behandling av hjerneslag i Finland
Nyheter
Bruk av hjertesviktpacemaker i Europa
Godartet multippel sklerose
Moderat alkoholbruk beskytter mot hjerteinfarkt
Mer blodpropp med nyere p-piller
Hvorfor sykmeldes ryggpasienter?
Mange leger er utbrent
Kan elektromagnetiske felter gi astma?
Yoga kan hjelpe mot ryggsmerter
Bedre og billigere med tilpasset ryggbehandling
Kortvarig ryggbehandling kan være best
Store blødninger vanligst ved akutt keisersnitt
Pytonolje er bra for musehjerter
Verdens helse
Malariamygg resistent mot insektmiddel
Originalartikkel
Obduksjonens betydning for registrering av dødsårsak
Obduksjonens betydning for registrering av dødsårsak
Sammendrag
Bakgrunn. Ved mer enn 90 % av dødsfallene i Norge er dødsmeldingen eneste informasjonskilde for registrering av underliggende dødsårsak. Ved bare en liten andel av tilfellene foreligger det tilleggsinformasjon, som regel fra sykehusobduksjon eller rettslig obduksjon. Vi ønsket å undersøke hvor hyppig funn ved sykehusobduksjon påvirker fastsettelsen av underliggende dødsårsak.
Materiale og metode. Med utgangspunkt i Dødsårsaksregisteret bestemte vi ut fra dødsmeldingen underliggende dødsårsak for dødsfall der det ble utført sykehusobduksjon i 2005. Deretter undersøkte vi om underliggende dødsårsak ble endret når vi tok hensyn til obduksjonsfunnene.
Resultater. I 2005 var det 41 152 dødsfall i Norge. Dødsårsaksregisteret mottok resultat av sykehusobduksjon for 1 773 døde, med alder fra to år og oppover. Obduksjonsfunn førte til endring av underliggende dødsårsak for 1 077 (61 %) dødsfall. For 567 dødsfall (32 %) var endringen stor og medførte skifte av ICD-10-kapittel for dødsårsaken. Andelen endrede dødsårsaker var større i de yngste og de eldste aldersgruppene og for kvinner.
Fortolkning. Sykehusobduksjon er et viktig korrektiv når det gjelder fastsetting av underliggende dødsårsak.
Organisering og nytteverdi av obduksjon
Organisering og nytteverdi av obduksjon
Sammendrag
Bakgrunn. De siste tiårene har det skjedd en betydelig reduksjon av obduksjonsfrekvensen. Vi ville undersøke om leger synes at dette er en riktig utvikling, eller om de vil at obduksjon skal prioriteres høyere og i så fall hvordan.
Materiale og metode. Ressurser, faglige forhold og holdninger knyttet til obduksjonsvirksomheten ble kartlagt gjennom et spørreskjema sendt til norske patologiavdelinger og til leger i klinisk virksomhet ved Haukeland universitetssykehus.
Resultater. Det var 392 klinikere som svarte, en svarprosent på 50,3. Hele 82 % mente at obduksjoner er et godt hjelpemiddel for kvalitetssikring og kvalitetskontroll av det pasientrettede arbeidet. Det var 83 % som mente at det på landsbasis burde obduseres flere, og 65 % mente at obduksjoner er like viktige som tidligere på tross av teknologiske fremskritt i medisinen. Likevel var det 80 % av sykehuslegene som deltok på obduksjonsdemonstrasjon mindre enn to ganger årlig. Svartiden for obduksjon var lang, i gjennomsnitt 66 dager. Et flertall av klinikerne mente at raskere svar vil føre til at det blir rekvirert flere obduksjoner.
Fortolkning. Sykehusleger oppfatter fortsatt obduksjon som et godt middel til kvalitetssikring av klinisk arbeid. Kortere svartid for obduksjon, og bedre kommunikasjon mellom klinikere og patologer, er forhold som bør prioriteres.
Oversiktsartikkel
Psykose ved Parkinsons sykdom
Psykose ved Parkinsons sykdom
Sammendrag
Bakgrunn. Psykose er hyppig ved Parkinsons sykdom, og opptrer med økende frekvens utover i sykdomsforløpet. Utredning og behandling vil ofte være komplisert og involvere flere sykehusspesialiteter i tillegg til fastlegen. Vi beskriver forekomst, utforming, årsaker og behandling av psykose ved Parkinsons sykdom.
Materiale og metode. Artikkelen bygger på et litteratursøk i PubMed etter kontrollerte medikamentelle behandlingsstudier samt på et skjønnsmessig utvalg artikler basert på artikkelforfatternes kliniske og forskningsmessige erfaring.
Resultater. Ved nyoppdaget Parkinsons sykdom har om lag 1 % av pasientene psykotiske symptomer. I senere stadier med tillegg av demens opptrer slike symptomer hos om lag halvparten av pasientene. En falsk følelse av nærvær, synsillusjoner og synshallusinasjoner er vanligst, men vrangforestillinger og hallusinasjoner for andre sansemodaliteter forekommer. Det finnes ulike forklaringsmodeller for bakenforliggende patologiske forhold og årsaksmekanismer. Fornyet legevurdering anbefales når symptomer på psykose oppstår. Klozapin er fortsatt det eneste antipsykotikum med dokumentert effekt mot psykose ved Parkinsons sykdom.
Fortolkning. Forekomst av psykotiske symptomer ved ulike stadier av Parkinsons sykdom er grundig dokumentert. Ikke-medikamentelle behandlingstiltak er ofte effektive, men tilstrekkelig dokumentasjon mangler. Medikamentell behandling med klozapin har vist effekt mot psykose ved denne sykdommen, men det er behov for nye legemidler som er enklere å administrere.
Medisinen i bilder
Ultralyd ved temporalisarteritt
Legemidler i praksis
Bruk av inhalasjonssteroider hos førskolebarn
Noe å lære av
Forsinket forløsning av tvilling 2
En forvirret nybakt mor
Psykisk sykdom etter fødsel
Internasjonal medisin
Rask behandling av carotisstenoser i Leicester
Personlige opplevelser
Sykehuspresten og meg – en ateists bekjennelser
Språkspalten
Postdok, postdoktor, postdoktorstipendiat...
Tidligere i Tidsskriftet
Forbindelseslinjer
Anmeldelser
Oversiktlig innføring i etisk teori og praksis
Nyttig for oss alle
Viktige perspektiver på praktisk veiledning
En helsethriller om kontroverser, kunnskap og konsekvenser
Hjertegodt om hjertesykdom
Godt om veiledning
For og om pasienter med thyreoideasykdom
Verdifullt om medikamenter og pasienter
Nyttig bok om hodepine
Kropp og sinn er ett ...
Oppløftende selvhjelpsbok om voldtekt
Leseverdig om stemmehøring
Biblioteket mangler en bok
Vidvinkelperspektiv på helseretten
Livet videre med sorgen
Kirurgi for studenter og turnusleger
Høyt fettinntak? Ja takk!
Grundig om utsnitt av IKT-teknologi
Svindel i amerikansk helsevesen
Utdatert klassiker
Fallosrefleksjoner
Oversiktlig håndbok i ikke-kardial thoraxanestesi
Bra om basalfag
Aktuelt i foreningen
Fastlegeforskriften
50 år med Rådet for legeetikk
25-årsjubileum for masterstudiet i helseadministrasjon
Ny statistikkportal for sykmeldere
Spesialister i sykehus må komme seg ut i sykehjem og på fastlegekontorer
Statusrapport om helse- og omsorgstjenester for eldre
Lærer leger å bruke forskningsbasert kunnskap i praksis
Medlemsnytt
Intervju
Sinn, kropp og sykdom
Kuriosa
Språket ved flo og fjære
Språket ved flo og fjære
Innledning
I oktober 1967 skjedde det noe epokegjørende i norsk universitetsliv. Foran 600 tilhørere i Sophus Lies auditorium på Blindern forsvarte de to medisinerne Bernhard Getz (1923 - 69) og Carl Birger van der Hagen (f. 1933) en felles avhandling for den humoristiske doktorgrad. Det skjedde i regi av Det Norske Studentersamfund. Etter bestått disputas fikk de hvert sitt diplom undertegnet av rektor ved Universitetet i Oslo (1964 - 69) Hans Vogt (1903 - 86). De to doktorandene påviste at språkutviklingen hos mennesket ble påvirket av tidevannet, og at det var klare forskjeller mellom flo og fjære mål. Hvis man går helt tilbake til urtiden, kunne dette bety at da mennesket begynte å tale, sa det «bo bo». Men når havet steg, ble det til «blo blo». Som genetiker viste van der Hagen i avhandlingen til at menneskets språkutvikling også var arvelig, men med en begrensning formulert i arveloven § 67, hvor det heter: «Ingen ansees at have taget Arv, med mindre han er født levende.»
Bedømmelseskomiteen var utpreget tverrfaglig. Den besto av teatersjef Mentz Schulerud (1915 - 2003), universitetslektor i dansk Erling Nielsen (1920 - 2000), journalist Nils Werenskiold (1920 - 91) og endelig professor i ernæringsvitenskap og senere rektor ved Universitetet i Oslo (1999 - 2001) Kaare R. Norum (f. 1932). Det foregikk en meget frisk disputas, og de to doktorandene forsvarte seg godt. Imidlertid ble situasjonen nokså prekær da filosofen Peter Wessel Zappfe (1899 - 1990) reiste seg og opponerte ex auditorio. Han påpekte at de ikke hadde tatt hensyn til det rundes problem, og denne alvorlige beskyldningen ble etterfulgt av en lærd filosofisk utredning som ingen forsto noe av. Fortsatt vet ingen hva det rundes problem går ut på.
Om de to doktorandene er det å fortelle at de var fremtredende universitetslærere. Alle medisinstudenter kjente dem. Bernhard Getz var prosektor i anatomi med forskningsbakgrunn fra skjelettets antropologi, Carl Birger van der Hagen er genetiker og arbeidet som førsteamanuensis ved Institutt for medisinsk genetikk ved Universitetet i Oslo. Han var bl.a. med på å bygge opp den prenatale diagnostikken i Norge (1). Både Getz og van der Hagen var aktive i studentsosiale aktiviteter, bl.a. i regi av Medisinerforeningen og Medicinernes Skiklub Svartor. Getz hadde en alvorlig nevrologisk lidelse og underviste fra rullestolen, men det hindret ikke hans mange aktiviteter. Han skrev artikler og bøker og holdt foredrag og taler med medisinhistorisk innhold, gjerne med en humoristisk undertone. Høsten 1959, som var første året jeg studerte, åpnet han den makroskopiske anatomiundervisningen i følgende ordelag: «Jeg skal nu starte undervisningen om oppbyggingen av det menneskelige legeme. Det første som springer en i øynene er næsen.» Resten av timen ble brukt til en systematisk gjennomgang av dette fremtredende organ. Til slutt sa han: «I neste time skal vi dykke dypere inn i kroppen og der venter nye vyer på Dem.» Vi var helt med!
Deler av Getz & van der Hagens avhandling ble siden trykt i Terapeutiske Fremskritt, et medisinsk informasjonsblad som utkom i årene 1955 - 72. Utgiver var Apothekernes Laboratorium AS i Oslo, også kalt AL. Øivind Larsen (f. 1938), senere professor i medisinsk historie, var redaktør. Larsen hadde stor sans for slike artikler, og bladet var på den tiden et forum for høyst originale innlegg. Noen av dem er med i denne serien. Vi gjengir originalutgaven av artikkelen Sprogutvikling, tidevann og arvelighet med Carl Birger van der Hagens velvillige tillatelse.




