Hvorfor rødmet Maria Teresia?

Innledning

Historien er full av mysterier. Selv med de beste informanter, arkiv og arkeologiske metoder vet vi bare en brøkdel av hva som har skjedd opp gjennom tidene. Noen historiske personer er åpenhjertige og forteller mye av hva de vet, mens andre er tause og tar mysteriene med seg i sin dype grav. Et slikt mysterium er knyttet til keiserinne Maria Teresia (1717 - 80) av Østerrike-Ungarn. Allerede som 23-åring ble hun utnevnt til keiserinne. Hun var både politisk mektig og barnerik, og barna hennes giftet seg inn i de fleste europeiske kongehus. Således spredde genene fra den habsburgske keiserlige familie seg, og keiserinnen ble stammor til nesten alle noble familier i Europa. Derfor het det seg at keiserriket ikke fikk politisk innflytelse gjennom å føre krig - for dem tapte de nesten alle sammen - men heller ved å gifte seg inn i andre lands kongefamilier og få barn med dem.

I 1736, i en alder av 18 år, giftet hun seg med Frans Stefan (1708 - 65) av Lothringen, storhertug av Toscana. De var gift en kort tid, men så kom det ingen barn, og da begynte det å spøke for hele det keiserlige dynasti. Derfor ble en av datidens fremste leger tilkalt for å undersøke og gi råd til den vordende keiserinne. Trolig var det Gerhard van Swieten (1700 - 72) som i all hast ble tilkalt fra Leiden. Historien forteller at van Swieten ble bedt om finne den direkte årsaken til hennes barnløshet. Konsultasjonen foregikk i den store hoffsalen på slottet Schönbrunn. På forhånd hadde hele hoffet benket seg på hver langside av salen, for de ante at det dreide seg om en pikant sak. Keiserinnen satt på en tronstol aller øverst i salen da den berømte legen ble ført inn gjennom dørene aller nederst. Han skred verdig opp til keiserinnen, knelte ned og kysset hennes hånd og ble deretter anvist plass på en stol like foran tronstolen. Det var tyst i salen og stor spenning om hva som nå skulle skje. Hele hoffet lyttet oppmerksomt.

Maria Teresia bøyde seg ned og hvisket legen noe i øret. Så strakte han seg opp og hvisket henne noe i øret. Et øyeblikks pause, og hun hvisket ham noe tilbake. Så strakte han seg på ny frem og hvisket henne noe i øret. Da ble keiserinnen sprut rød i fjeset. Deretter fikk hun 16 barn. Alle døtrene hennes ble også barnerike, og en av dem skal visstnok ha født hele 21 barn, selv om mange av barnebarna til keiserinnen døde som små.

Maria Teresia hadde en gang tidligere forsøkt å få van Swieten til Wien som sin livlege. Da han fikk tilbudet på nytt, flyttet han i 1745 til Wien for godt for å bygge opp det medisinske fakultetet. Det gjorde han med stor kløkt og energi, og foruten å reorganisere og lede hele det østerrikske medisinalvesen ble han Maria Teresias faste livlege. I takknemlighet gjorde hun ham også til minister (1).

Hva den berømte legen hadde hvisket henne i øret har ettertiden aldri fått vite. I alle fall fikk jeg det fortalt slik under ett av mine mange besøk på Allgemeines Krankenhaus i Wien i 1970- og -80-årene. Da jeg ga ut en bok om anekdoter i medisinen i 1986, tok jeg med denne historien (2). I Wien ble den beskrevet som en av gynekologiens best bevarte hemmeligheter gjennom tidene: Hva hvisket van Swieten? Om vi bare hadde visst det, så kunne kanskje mange barnløse ektepar hjelpes. Vi vet heller ikke om det virkelig var van Swieten som ga henne dette hemmelige rådet. Som nevnt flyttet han til Wien først flere år senere, men for en god anekdote settes det ikke krav til historisk autentisitet. Ifølge overleveringene er historien tillagt ham.

Da kom det et brev fra pensjonert overlege i indremedisin på Kongsberg, Johannes Hagtvet (1904 - 89) - for han visste det. Ad hvilke veier dette viktige rådet var kommet til Kongsberg skrev han ikke, men han viste til en artikkel i Tidsskriftet fra 1931, der forfatteren, Henrik Arnold Thaulow Dedichen (1863 - 1935) gjenga hele sitatet på korrekt latin. Og Dedichen var ikke noen hvem som helst. Han var en av de førende psykiaterne i Norge på den tiden og hadde et stort forfatterskap bak seg. Han skrev både om sinnslidelser, om rettspsykiatriske problemstillinger og aktuelle samfunnsspørsmål i tillegg til artikler om kunst, litteratur og medisin i norske fagtidsskrifter og aviser. I Tidsskriftet var han en flittig bidragsyter. Han sto også bak opprettelsen av Dr. Dedichens klinikk på Trosterud i Østre Aker, eller Dr. Dedichens privatasyl, som det het opprinnelig (3).

I artikkelen Frigide fruer og klodrianer til ektemenn tok han opp aktuelle samlivsproblemer i en tidsepoke der mange nygifte par manglet helt elementære kunnskaper om menneskets seksualliv. Dette emnet var omhyllet av taushet og stor mystikk, og Dedichen er forbausende moderne i sine synspunkter på hva dette kan medføre. Det er verdt å minne om at på samme tid hadde den unge legen Karl Evang (1902 - 81) erkjent det store behovet for seksualopplysning, og i årene 1932 - 35 var han primus motor bak Populært tidsskrift for seksuell opplysning, som kom i store opplag.

Dedichens artikkel er skarpsindig og til ettertanke, og blir derfor presentert som den aller første i vår nye serie med kuriøse medisinske artikler.