forsidebildet
FORSIDEN
I DETTE NUMMERET
Les mer om…
Nyheter
Undervurderer kreftpasienters plager
Rådgiving om spedbarnsernæring i Uganda
Hvilken fedmeoperasjon bør utføres ved ekstrem fedme?
Høye statindoser – økt diabetesrisiko
Fedmekirurgi økte ikke overlevelse i høyrisikogruppe
Mellommenneskelige problemer og psykoterapi
Er det best å vokse opp på landet?
Hivbehandling i Uganda gir lengre forventet levetid
Screening for medfødt CMV-infeksjon?
Verdens helse
Tuberkulose hos hivsmittede
Fra redaktøren
For mange tidsskrifter – for lite god forskning
Leder
Fagleg autonomi krev fagleg samarbeid
Brev til redaktøren
Vaginalblødning også faresignal
Hjerneslag – nevrologi og tverrfaglighet
Diagnostikk ved nakkeskjevhet hos barn – uheldig praksis?
Hjerneslag krever spesialisert behandling
Kommentar
Intestinal autointoksikasjon – fortsatt aktuell sykdomsmekanisme?
Peter F. Hjorts innsats for palliativ medisin
Originalartikkel
Truar skilnadene i tilvisingsratar målet om likeverdige helsetenester?
Samandrag
Bakgrunn. Sogn og Fjordane fylke har i landsmålestokk, og serleg i høve til dei andre fylka i Helse Vest, hatt eit høgt forbruk av spesialisthelsetenester. Utover det at fylket har to små lokalsjukehus, har lite vore kjent som kunne forklare det høge forbruket, og serskilt ikkje om det eksisterer kontrastar i forbruk mellom kommunane i fylket.
Materiale og metode. Med utgangspunkt i data frå Norsk pasientregister og journalsystemet DIPS for 2009 har vi samanlikna alders- og kjønnsjusterte forbruksratar på kommunenivå, saman med ujusterte tilvisingsratar til spesialisthelsetenesta på kommune- og enkeltlegenivå.
Resultat. Det var store skilnader i forbruk mellom kommunane både i kontaktratar og DRG-poeng. Skilnaden mellom kommunen med høgaste og lågaste forbruk var om lag 90 DRG-poeng per 1 000 innbyggjarar. Kommunen med det høgaste forbruket brukar 36 DRG-poeng per 1 000 innbyggjarar i året meir enn gjennomsnittet for Sogn og Fjordane. Ei nøyare samanlikning av tre kommunar med ulikt forbruk viser store og samanfallande skilnader i tilvisingsratar mellom kommunane og mellom enkeltlegar.
Tolking. Det høge og sprikande kommunale forbruket av spesialisthelsetenester i Sogn og Fjordane ser ut til å ha samanheng med tilsvarande høge og enno meir sprikande tilvisingsratar frå primærlegar i dei same kommunane.
Laparoskopisk biliopankreatisk avledning med duodenal omkobling ved sykelig fedme
Sammendrag
Bakgrunn. Biliopankreatisk avledning med duodenal omkobling benyttes ved behandling av sykelig fedme. Få sentre utfører inngrepet laparoskopisk. Vi ønsket å evaluere perioperative resultater og vektutvikling etter laparoskopisk duodenal omkobling.
Materiale og metode. Alle pasienter operert med duodenal omkobling ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, fra juni 2004 til og med desember 2009, ble inkludert. Perioperativ periode ble definert som innen 30 dager etter operasjonen.
Resultater. 48 pasienter ble operert. Median preoperativ kroppsmasseindeks (BMI) var 54 kg/m2 (spredning 41 – 88 kg/m2) og 33 pasienter (69 %) var kvinner. Ti pasienter (21 %) fikk først utført langsgående ventrikkelreseksjon og senere duodenal omkobling. Alle inngrepene ble fullført laparoskopisk. Median operasjonstid var 200 min (spredning 100 – 658 min). 12 pasienter (25 %) utviklet komplikasjoner, fire (8 %) ble reoperert, en døde. Median liggetid i sykehus var tre dager (spredning 1 – 56 dager) Median kroppsmasseindeks etter to år var 32 kg/m2 (spredning 24 – 45 kg/m2), tilsvarende en median vektreduksjon på 39 % (spredning 22 – 60 %) og 73 % (spredning 43 – 106) tap av preoperativ kroppsmasseindeks over 25 kg/m2.
Fortolkning. Duodenal omkobling utføres hos en liten andel pasienter operert for sykelig fedme. Inngrepet kan utføres laparoskopisk med kort liggetid og medfører et betydelig vekttap. Komplikasjonsfrekvensen var høy og sammenliknbar med andre studier.
Oversiktsartikkel
Oppfølging etter fedmekirurgi
Sammendrag
Bakgrunn. Antall fedmeoperasjoner øker i Norge. Fedmeopererte pasienter kan få kirurgiske, medisinske og ernæringsmessige komplikasjoner. Oppfølging av pasientene er derfor viktig.
Materiale og metode. Artikkelen er basert på litteratursøk i PubMed og på forfatternes erfaringer.
Resultater. Fedmekirurgi medfører betydelig og varig vektreduksjon og bedring av fedmerelaterte sykdommer. Gastrisk bypass er den vanligste fedmeoperasjonen i Norge. Operasjonen er assosiert med en 30-dagers dødelighet på under 0,5 %, mens alvorlige komplikasjoner forekommer hos omtrent 5 % av pasientene. Senkomplikasjoner omfatter blant annet intern herniering, ulcussykdom og gallesteinssykdom. Etter operasjon skal pasientene få profylaktisk tilskudd av jern, vitamin D/kalsium og vitamin B12 for å forebygge vitamin- og mineralmangler. Gastrointestinale plager og postprandial hypoglykemi forekommer, men symptomene kan bedres ved endringer i kosten. Behovet for antidiabetisk og antihypertensiv medikasjon reduseres postoperativt. Dosejustering av andre medikamenter kan også være aktuelt. Graviditet frarådes det første året etter fedmekirurgi. Mange har behov for plastikkirurgiske inngrep etter et slikt inngrep.
Fortolkning. Komplikasjoner etter fedmekirurgi kan debutere lenge etter operasjonen og regelmessig oppfølging er nødvendig. Fastlegene bør ha ansvaret for langtidsoppfølgingen og må ha kjennskap til vanlige og alvorlige komplikasjoner og kjenne til normale plager etter fedmekirurgi.
Denosumab for behandling av postmenopausal osteoporose
Sammendrag
Bakgrunn. Behandling med bisfosfonater reduserer risikoen for nye frakturer og er førstevalget ved osteoporose. Denosumab, som hemmer beinresorpsjonen via en annen mekanisme enn bisfosfonatene, er nylig blitt tilgjengelig for behandling av osteoporose. Vi gir her en oversikt over virkningsmekanisme og kliniske effekter.
Materiale og metode. Artikkelen er basert på et ikke-systematisk litteratursøk i PubMed.
Resultater. Denosumab er et humant monoklonalt antistoff mot RANKL, et medlem av TNF-superfamilien som dannes i osteoblaster. Binding av denosumab til RANKL medfører nedsatt rekruttering av osteoklaster og hemming av osteoklastaktiviteten. Denosumab 60 mg gis subkutant hver sjette måned. Det er vist at dette hemmer beinresorpsjonen kraftigere enn bisfosfonatbehandling. I en treårig studie med 7 868 kvinner i alderen 60 – 90 år med postmenopausal osteoporose var det en reduksjon i relativ risiko for vertebrale brudd, ikke-vertebrale brudd og hoftebrudd på henholdsvis 68 %, 20 % og 40 % sammenliknet med placebo. Forekomsten av bivirkninger var på linje med placebo, med unntak av en noe større forekomst av cellulitter og eksem. Andre studier viser at denosumab synes å ha gunstige effekter på skjelettet ved kreft og ved revmatoid artritt.
Fortolkning. Behandling med denosumab har effekt ved postmenopausal osteoporose og kan være et alternativ til behandling med bisfosfonater. Det er lite bivirkninger og enkel administrasjonsmåte.




