Olav Dalgard, Zbigniew Konopski, Franziskus Johannes Bosse, Berit Nordstrand, Per Sandvei, Lars Karlsen, Jon Florholmen, Astrid Elisabeth Rojahn, Rune Almaas, Steinar Skrede, Arne Nørgaard Eskesen, Bjørn Myrvang

Fulltekst

Sammendrag

Bakgrunn. Den norske legeforening har gjennom Norsk forening for infeksjonsmedisin, Norsk gastroenterologisk forening, Norsk forening for rus- og avhengighetsmedisin og Norsk barnelegeforening nedsatt et utvalg med den oppgaven å gi retningslinjer for utredning og behandling av hepatitt C-virus (HCV)-infeksjon.

Materiale og metode. Grunnlaget for retningslinjene er et ikke-systematisk litteratursøk i PubMed med et skjønnsmessig utvalg av artikler basert på utvalgsmedlemmenes kliniske erfaring innen feltet. Konsensus ble oppnådd i to arbeidsmøter.

Resultat. Utvalget anbefaler at alle som har vært perkutant eksponert for blod som kan være HCV-infisert blir undersøkt med tanke på infeksjon. Alle som er HCV- RNA-positive bør tilbys utredning hos spesialist. De fleste med HCV-infeksjon bør få tilbud om behandling med pegylert interferon-α og ribavirin. Standard behandlingslengde er 48 uker ved infeksjon med virus genotype 1 og 24 uker ved genotype 2 eller 3. Hos dem som oppnår rask virusrespons kan behandlingen kortes ned til 24 uker ved genotype 1 og til 12 uker ved genotype 2 eller 3. Pasienter som ikke oppnår respons innen uke 12 bør avslutte behandlingen.

Fortolkning. De fleste med kronisk hepatitt C bør foreslås behandling med pegylert interferon-α og ribavirin. Behandlingslengden er avhengig av genotype og virusrespons på behandlingen.

Originalartikkel

Redusert forekomst av proliferativ retinopati ved type 1-diabetes?

Bjørn Olav Åsvold, Kristian Espeland, Marit Rokne Bjørgaas, Valdemar Grill

Fulltekst PDF

Sammendrag

Bakgrunn. Bedre behandlingsmuligheter for diabetes de siste tiår bør ha ført til redusert forekomst av retinopati. Vi har undersøkt retinopatiforekomsten hos pasienter som ble diagnostisert med type 1-diabetes i to tidsperioder.

Materiale og metode. Vi gjennomgikk journalene ved endokrinologisk poliklinikk, St. Olavs hospital, og identifiserte alle som fikk diagnosen type 1-diabetes i årene 1960 – 75 (tidlig gruppe) og i årene 1985 – 90 (sen gruppe). Forekomsten av retinopati ti år og 15 år etter diabetesdebuten ble kartlagt ved gjennomgang av pasientjournalene ved St. Olavs hospital og hos de private øyelegene i Trondheim.

Resultater. Vi fant 125 pasienter i tidlig gruppe og 147 pasienter i sen gruppe. Forekomsten av proliferativ retinopati var høyere i tidlig gruppe enn i sen gruppe, både etter ti års (4 % versus 0 %, p = 0,04) og 15 års diabetesvarighet (13 % versus 5 %, p = 0,04). Forekomsten av bakgrunnsretinopati var ikke signifikant forskjellig gruppene imellom, verken etter ti år (12 % versus 14 %, p = 0,70) eller 15 år med diabetes (29 % versus 24 %, p = 0,36).

Fortolkning. Funnene tyder på at forekomsten av proliferativ retinopati hos pasienter med type 1-diabetes er synkende. Dette kan skyldes bedre oppfølging og behandling av diabetes og diabetesretinopati.

Brannskader hos barn i Bergen

Christina Brudvik, Eli Leirdal Hoem, Brita Luggenes, Hallvard Vindenes

Fulltekst PDF Podkast

Sammendrag

Bakgrunn. Brannskader hos barn kan medføre varige men. I denne studien har vi registrert forekomst, skademekanismer og produkter som årsak til brannskader i Bergen i 2007 og sammenliknet resultatene med tidligere undersøkelser fra 1989 og 1998.

Materiale og metode. Studien inkluderer perioden 1.1. 2007 – 31.12. 2007. Semistrukturerte spørreskjema ble fylt ut av pasient/pårørende og helsepersonell ved Bergen legevakt, legevaktstasjonene i Fana, Åsane og Loddefjord samt ved Haukeland universitetssykehus. Manglende data ble innsamlet retrospektivt ved journalsøk.

Resultater. Vi registrerte 142 barn med brannskader. 35 % var gutter under to år. Forekomsten var 6,6 per 1 000 for barn under fem år og 3,1 per 1 000 for barn under 15 år, noe som er uendret fra tidligere. Kontakt- og skoldingsskader var vanligst og var forårsaket av ovner, komfyrer og varm mat og drikke. 93 % hadde lettgradig brannskade, 6 % ble innlagt i sykehus, av disse ni hadde fire ikke-vestlig bakgrunn. Nesten 95 % hadde fått avkjølende førstehjelp.

Fortolkning. Barn under to år, særlig gutter, er mest utsatt for brannskader, nå oftere forårsaket av ovner enn tidligere. Forekomsten har vært uendret de siste 20 årene og er på samme nivå som i Trondheim for ti år siden. I Harstad oppnådde man i stor grad å redusere antall brannskader etter innføring av forebyggende tiltak. Dette indikerer at forekomsten av brannskader blant barn forblir uendret og høy når det ikke aktivt interveneres lokalt.

Oversiktsartikkel

Lennox-Gastauts syndrom - forløp og behandling

Caroline Lund, Eylert Brodtkorb, Karl O. Nakken

Fulltekst PDF

Sammendrag

Bakgrunn. Lennox-Gastauts syndrom er en alvorlig epileptisk encefalopati som starter i førskolealder med flere anfallstyper. Barna utvikler kognitiv svikt og et typisk EEG-mønster. Hensikten med denne artikkelen er å beskrive det kliniske sykdomsbildet, med særlig vekt på hvordan det går med disse barna i voksen alder.

Materiale og metode. Artikkelen er basert på et ikke-systematisk søk i PubMed frem til november 2009 og våre egne kliniske erfaringer.

Resultater. Det finnes former av Lennox-Gastauts syndrom med uklar etiologi og symptomatiske former med et bredt spekter av bakenforliggende årsaker. Mens barn med syndromet har høy frekvens av hovedsakelig generaliserte anfallsformer, kan anfallsaktiviteten avta noe i voksen alder, samtidig som mange utvikler fokale anfall. Prognosen er ofte dyster. Den voksne pasienten er ofte sløvet og apatisk, preget av sin globale encefalopati med progredierende kognitiv og motorisk funksjonssvikt. Valproat har i mange år vært selve grunnbehandlingen. Nyere antiepileptika, som lamotrigin, topiramat og rufinamid, har vist effekt som tilleggsbehandling. Overbehandling med antiepileptika er vanlig.

Fortolkning. I alle aldre må pasienter med Lennox-Gastauts syndrom følges opp av spesialist for å få optimal behandling. Nye behandlingsformer med mindre bivirkninger kan gi mennesker med Lennox-Gastauts syndrom bedre livskvalitet.

Aktuelt

Pleie- og omsorgspersonell i akuttmedisinske team

Frank Hilpüsch, Petra Parschat, Sissel Fenes, Ivar J. Aaraas, Mads Gilbert

Fulltekst PDF

Sammendrag

Bakgrunn. Fylkene Troms og Finnmark er preget av store områder med spredt bosetting og til dels lange responstider for ambulanse og lege. Vi ønsket å kartlegge i hvilken grad den kommunale akuttberedskapen i disse fylkene bruker ansatte fra den kommunale pleie- og omsorgstjenesten, og om disse inngår i lokale akuttmedisinske team.

Materiale og metode. Høsten 2008 sendte vi ut et spørreskjema til kommunelegene og pleie- og omsorgslederne i alle 44 kommuner i Troms og Finnmark. Svarene ble analysert manuelt.

Resultater. Vi mottok svar fra 41 kommuner. I 34 av disse trener ansatte fra den kommunale pleie- og omsorgstjenesten på akuttmedisinske prosedyrer. Innholdet i øvelsene overstiger i stor grad et vanlig førstehjelpskurs. I tre av fire kommuner deltar ikke ambulansepersonell i samtrening. I 31 kommuner blir pleiepersonalet kontaktet direkte av innbyggerne ved akutt sykdom, og i kun ti av kommunene er pleie- og hjelpepersonalet organisert sammen med lege og ambulanse i lokale akuttmedisinske team.

Fortolkning. I distriktene er ansatte i pleie- og omsorgstjenesten en ressurs i akuttmedisinsk sammenheng. Potensialet i denne yrkesgruppen kan utnyttes bedre og være et viktig supplement ved akuttmedisinske hendelser. Tverrfaglig akuttmedisinsk samhandling krever tydelig organisatorisk og økonomisk struktur, lokal forankring og ledelse.