forsidebildet
På korridoren
I DETTE NUMMERET
Les mer om…
Nyheter
Hjerneforandringer bak tidlig demens ved Parkinsons sykdom?
For få pasienter med brystsmerter og panikklidelse får behandling
Legionærsykdom i Sarpsborg
Infeksjonsepidemiologi
Lavt hemoglobinnivå hos kritisk syke barn
Koffein gunstig for premature barn
Cytologi nyttig ved hudkreft
Postkort kan redde liv
Bedret kreftbehandling ved å hemme flere signalveier samtidig
Hva skyldes kreftindusert kakeksi?
Notiser
Ledere
Pasienten Helse-Norge
Kirurgi ved levermetastaser
Dagens helsetall
To pasienter i sengen eller én i korridoren?
Medisin og vitenskap
Sykehusinnleggelser for hjerte- og karsykdom i Helse Vest i perioden 1992 - 2001
Sammendrag
Bakgrunn. Hjerte-, kar- og slagregisteret i Helse Vest (HKS-registeret) ble opprettet fordi vi hittil har manglet et nasjonalt pasientregister med personidentifikasjon og dermed også muligheter for nasjonal registerbasert årsaksforskning. Innleggelsesrater og letalitet sammenliknes med dødelighetsratene for hjerte- og karsykdommer.
Materiale og metode. HKS-registeret inneholder data om 231 857 pasienter som har vært innlagt én eller flere ganger i sykehus i Helse Vest (Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane) med diagnose- eller prosedyrekode relatert til hjerte-, kar- og slagsykdom eller diabetes mellitus i perioden 1972 til 1. juli 2002. Sykehusdataene er supplert med informasjon om dødsårsaker ut året 2002 fra Statistisk sentralbyrå.
Resultater. HKS-registeret viste en svak økning i innleggelsesrate for sykdommer i sirkulasjonsorganene i Helse Vest i perioden 1992 til 2001, samtidig med en redusert mortalitet av de samme sykdommene. For førstegangs akutt hjerteinfarkt viste innleggelsesratene en liten nedgang frem til 2000 for så å øke i 2001. Letaliteten ved akutt hjerteinfarkt viste en betydelig reduksjon gjennom tiårsperioden, mest markert for aldersgruppen 65 år og eldre. Blant alle som døde av akutt hjerteinfarkt første døgn, var andelen som døde utenfor sykehus høy (78,3 %).
Fortolkning. Innleggelsesratene for hjerte- og karsykdom viste ikke nedgang, i motsetning til dødelighetsratene for de samme sykdommene. HKS-registeret synliggjør mulighetene for årsaksforskning om sykdommer i sirkulasjonsorganene i den norske befolkningen.
Korridorpasientenes funksjon i norsk sykehusvesen
Sammendrag
Bakgrunn. Plassering av pasienter i sykehuskorridorer har i lang tid vært praksis i Norge. Det er vanskelig å gi tilfredsstillende behandling, pleie og omsorg i en sykehuskorridor. Pasienter og personale lider under dette. Til tross for mange analyser og tiltak er det ingen tegn til bedring av situasjonen.
Materiale og metode. Utvikling i omfang og utbredelse av korridorpasientfenomenet i Norge analyseres på bakgrunn av tilgjengelig offentlig statistikk. Det er utarbeidet en enkel modell for beregning av økonomisk gevinst ved å ha korridorpasienter.
Resultater. Ifølge data fra Norsk pasientregister var det i perioden 1.5. – 31.8. 2006 gjennomsnittlig 256 korridorpasienter per døgn ved norske sykehus, fra null til 52 (0 – 10 % av aktive senger) ved de ulike sykehus, i gjennomsnitt fem pasienter per sykehus (2 %). Ved modellberegning ble det funnet at sykehusene bør betale minst kr 10 000 per korridordøgn for at det skal bli ulønnsomt å ha to korridorpasienter eller flere. Det foreslås innført en negativ diagnoserelatert gruppe (DRG) innenfor systemet med innsatsstyrt finansiering for korridorpasientplassering.
Fortolkning. Med de rådende finansieringssystemer er korridorpasientplassering meget lønnsomt for helseforetakene, og man kan ikke vente at det skal bli færre korridorpasienter uten sterke økonomiske stimuleringstiltak.
Ventetid for utskrivningsklare pasienter fra sykehus
Sammendrag
Bakgrunn. God sykehusdrift og høy pasienttilfredshet forutsetter at utskrivning skjer så snart pasienten er klar for det. For å stimulere til god pasientflyt har staten opprettet en betalingsordning for utskrivningsklare pasienter ved somatiske sykehusavdelinger. I Oslo var alderspsykiatriske avdelinger med i ordningen frem til 2002. Vi har sammenliknet ventetiden før utskrivning for pasienter ved somatiske og alderspsykiatriske avdelinger i Oslo.
Materiale og metode. Studien omfattet perioden 1999 – 2004 og gjaldt ventedager fra pasienten var erklært utskrivningsklar fra somatiske og alderspsykiatriske avdelinger til kommunen ga pasienten tilbud om plass i institusjon. Søknadsprosedyrene var de samme for begge gruppene gjennom hele perioden.
Resultater. Pasienter fra somatiske avdelinger fikk redusert antall ventedager fra 16,2 til 7,6 i løpet av de seks årene. Alderspsykiatriske pasienter fikk redusert antall ventedager fra 52,0 til 32,2 mens betalingsordningen gjaldt, men økte til 59,1 dager etter at betalingsordningen opphørte for gruppen i 2002. I 2004 ventet en pasient på somatisk avdeling én uke på utskrivning. Til sammenlikning ventet en pasient på alderspsykiatrisk avdeling åtte uker.
Fortolkning. Innføring av en betalingsordning for utskrivningsklare pasienter reduserte ventetiden i sykehus både for somatiske og alderspsykiatriske avdelinger. Opphør av betalingsordningen for alderspsykiatriske pasienter har bidratt til at ventetiden igjen har økt for denne gruppen.
Brukerstyrte kriseinnleggelser ved alvorlig psykisk lidelse
Sammendrag
Bakgrunn. Helsetjenestetilbudet til pasienter med alvorlige psykiske lidelser er kritisert for manglende fleksibilitet, for mye tvangsbruk og for lite brukermedvirkning.
Materiale og metode. Ved en sengepost for rehabilitering av schizofrene pasienter i et distriktspsykiatrisk senter ble to av 11 senger omgjort til kriseplasser. Etter en kontraktfestet avtale fikk pasienter som var kjent ved avdelingen rett til å benytte disse plassene uten å måtte gå om primærlegen. Kriseoppholdets varighet var på inntil fem døgn med en karenstid på 14 dager mellom hvert opphold. Hos de 18 første pasientene som hadde hatt avtale i minst ett år, ble innleggelsesprofil og bruk av tvangsinnleggelser registrert og sammenliknet med tilsvarende tidsperiode umiddelbart før avtalen om kriseplass.
Resultater. Innleggelsesfrekvensen økte, men samlet innleggelsestid falt med 33 %. Samlet tid for tvangsinnleggelse ble om lag halvert. Gjennomsnittlig benyttet pasientene kriseplassen knapt fem ganger per år, og varigheten av hvert kriseopphold var på 2,5 døgn.
Fortolkning. Ved å etablere en kontraktfestet pasientrettighet og senke terskelen for innleggelse øker pasientens autonomi og tryggheten for pasient og pårørende. Dette er trolig forklaringen på det paradoksale at økt tilgjengelighet gir et lavere sengeforbruk. Studien viser at det er mulig å oppnå et samarbeid om innleggelse med brukere med alvorlig psykisk lidelse.
Håndfunksjon etter kirurgi av fleksorseneskader
Sammendrag
Bakgrunn. Håndtering av skader i håndens fleksorseneapparat er krevende og har tradisjonelt gitt stor postoperativ morbiditet.
Materiale og metode. Vi presenterer resultater 11 – 22 måneder etter kirurgi på isolerte fleksorseneskader ved Stavanger universitetssjukehus. Materialet utgjorde 32 skadede sener på 30 pasienter. 20 pasienter ble undersøkt poliklinisk av lege og ergoterapeut, ytterligere tre telefonintervjuet. Resultater ble vurdert ved måling av leddbevegelighet og helhåndskraft samt pasientenes egenvurdering og arbeidssituasjon.
Resultater. 11 av 17 oppnådde meget bra eller bra resultat ifølge Stricklands klassifisering for leddbevegelighet, seks av 17 hadde middels eller dårlig resultat. 18 av 20 pasienter oppnådde over 90 % kraft i skadet hånd sammenliknet med den friske. 13 av 23 pasienter anga sin egen håndfunksjon til å være bra, mens 10 av 23 anga middels eller dårlig resultat. Ingen pasienter ble langtidssykmeldt eller opplevde negativ endring av arbeidssituasjon som følge av skaden.
Fortolkning. Fleksorseneskader krever erfarne operatører og et strukturert rehabiliteringsopplegg med dedikert ergoterapeut og/eller fysioterapeut. Studien bekrefter at kraftprestasjon påvirkes i mindre grad enn bevegelighet etter fleksorseneskade.
Behandling av osteoporose med parathyreoideahormon
Sammendrag
Bakgrunn. Inntil nylig har antiresorptive medikamenter vært det eneste alternativet i behandling av osteoporose. Parathyreoideahormon (PTH) representerer et nytt prinsipp i behandlingen. Gitt intermitterende stimulerer det osteoblastene og beinformasjonen. I denne artikkelen presenteres resultatene av parathyreoideahormonets effekt på beinmetabolisme, beintetthet og frakturreduksjon, og vi diskuterer rollen det har i dagens behandling av osteoporose.
Materiale og metode. Artikkelen er basert på et ikke-systematisk litteratursøk i Pubmed/Medline samt på egne erfaringer og data fra deltakelse i de aktuelle studier.
Resultater og fortolkning. PTH-behandling øker nydanning av bein, øker beintettheten mer enn bisfosfonater og gir en signifikant reduksjon av vertebrale og ikke-vertebrale frakturer. Behandlingen er svært kostbar, og det er derfor snevre indikasjoner for bruk og refusjon.
Legemiddel- og rusmiddelanalyser som øyeblikkelig hjelp
Sammendrag
Bakgrunn. I noen situasjoner, og særlig ved mistanke om forgiftninger, er det ønskelig med rask påvisning av legemidler og/eller rusmidler i en pasientprøve.
Materiale og metode. Avdeling for klinisk farmakologi ved St. Olavs Hospital har siden 2004 bygd opp et tilbud for øyeblikkelig hjelp-analyser av 80 – 90 ulike legemidler og rusmidler på døgnbasis. I denne artikkelen presenterer vi dette tilbudet og evaluerer bruken det første hele driftsåret, 2005. Vi omtaler også to kasuistikker som illustrerer de nytteeffektene et slikt tilbud kan ha.
Resultater. I alt 390 prøver ble identifisert som øyeblikkelig hjelp, hvorav 351 var serumprøver og 39 urinprøver. De vanligste indikasjonene var mistenkt akutt forgiftning (46 %) og mistenkt terapisvikt eller bivirkning (31 %). Av de serumprøvene som ble tatt på indikasjonen mistenkt akutt forgiftning, var 88 % positive, og 48 ulike stoffer ble påvist i disse. De stoffene som oftest ble påvist, var ulike benzodiazepiner, ulike antiepileptika, etanol, karisoprodol, litium og andre psykofarmaka. I urinprøvene ble amfetamin og zopiklon oftest påvist.
Fortolkning. Prøvevolumet tyder på at vårt tilbud fyller et behov. Mesteparten av bruken synes å være adekvat. For å kunne prioritere de riktige analysene og fortolke resultatene er det viktig med en fortløpende dialog mellom rekvirerende lege og laboratorielegen.
En 76 år gammel mann med bilyd etter hjerteinfarkt
Fra hjertekirurgi til hjertemedisin
Introduksjon
Kirurgisk behandling av levermetastaser fra kolorektal kreft
Sammendrag
Bakgrunn. Leveren er den vanligste lokalisasjon for fjernmetastaser ved kolorektalkreft. Endrede behandlingskriterier og nye behandlingstyper (bl.a. neoadjuvant kjemoterapi, preoperativ portveneembolisering) og kombinasjoner med flere modaliteter gjør at flere pasienter enn tidligere kan opereres med leverreseksjon.
Metode. Artikkelen er en bred, ikke-systematisk gjennomgang av publikasjoner identifisert etter litteratursøk i PubMed for tidsrommet 1996 til juli 2007.
Resultater. Ingen randomiserte studier som sammenlikner leverreseksjon med ikke-operativ behandling av pasienter med levermetastaser fra kolorektalkreft ble funnet. Med unntak av noen få systematiske oversiktsartikler er det stort sett retrospektive pasientserier fra enkeltinstitusjoner som danner det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget. Median overlevelse for pasienter med kolorektale levermetastaser er om lag 20 måneder. Fem års overlevelse er uvanlig. Etter leverreseksjon er femårsoverlevelsen 30 – 50 %. Postoperative komplikasjoner observeres hos 30 – 40 % av pasientene, og postoperativ mortalitet er 3 – 5 %. Rereseksjon kan utføres om nye resektable levermetastaser påvises, og prognosen er da like god som etter den primære metastaseoperasjonen.
Fortolkning. Levermetastasekirurgi er et etablert tilbud. Vurdering av pasienter bør foregå i et tverrfaglig team og pasienter henvises liberalt. Nye behandlingsmuligheter og -kombinasjoner bidrar til at flere pasienter kan opereres, og bedre preoperative seleksjonskriterier fører til bedring av overlevelsen hos dem som blir operert.
Lokal ablasjon av kolorektale levermetastaser - en systematisk oversikt
Sammendrag
Bakgrunn. Lokal ablasjon er en betegnelse på metoder som benyttes for å destruere svulster in situ ved å eksponere svulstene for varme, kulde eller kjemiske substanser. Formålet med denne studien er å gi en systematisk oversikt over langtidsoverlevelse etter lokal ablasjon av ikke-resektable kolorektale levermetastaser.
Materiale og metode. Systematisk litteratursøk ble gjort etter studier hvor en eller flere av følgende modaliteter var brukt i behandlingen av kolorektale levermetastaser: radiofrekvensablasjon, kryoablasjon, laserablasjon, etanolinjeksjon, mikrobølgeablasjon eller fokusert ultralyd med høy intensitet. Studier med minst 20 pasienter, median oppfølging på minst to år og rapportert pasientoverlevelse ble vurdert for inklusjon.
Resultater. Åtte ikke-randomiserte studier med i alt 669 pasienter ble inkludert. Studiene omhandlet følgende modaliteter: radiofrekvensablasjon (n = 4), kryoablasjon (n = 3) og laserablasjon (n = 1). Median oppfølging var 24 – 35 måneder og median overlevelse var 24 – 35 måneder. Det var ingen åpenbare forskjeller i korttidsoverlevelse for de ulike metodene. Femårsoverlevelse ble rapportert i tre studier og var på 7 – 30 %.
Fortolkning. Datagrunnlaget med hensyn på langtidsoverlevelse etter lokal ablasjon av ikke-resektable kolorektale levermetastaser er begrenset. Langtidsoverlevelsen etter lokal ablasjon av ikke-resektable kolorektale levermetastaser synes ikke å være like høy som hos pasienter med resektable kolorektale levermetastaser som reseceres.
Radiofrekvensablasjon av kolorektale levermetastaser
Sammendrag
Bakgrunn. Radiofrekvensablasjon er en metode for termisk destruksjon av solide svulster ved hjelp av elektrisk strøm.
Materiale og metode. Av de 23 pasientene med ikke-resektable levermetastaser som ble behandlet med radiofrekvensablasjon ved Rikshospitalet i perioden 2003 – 06, ble 17 pasienter med kolorektale levermetastaser inkludert i en prospektiv ikke-randomisert studie med standardisert oppfølging.
Resultater. Én metastase ble behandlet hos hver pasient. Radiofrekvensablasjon ble kombinert med leverreseksjon hos sju pasienter. Median oppfølging etter ablasjon var 29 måneder (14 – 55 måneder). Median overlevelse var 29 måneder. Ettårs-, toårs- og treårsoverlevelse var henholdsvis 100 %, 67 % og 67 %. Under oppfølging ble det påvist lokal tumorprogresjon på behandlingsstedet hos åtte pasienter, intrahepatiske residiv ikke relatert til behandlingsstedet hos åtte og ekstrahepatiske residiv hos ni. Fire pasienter med tumorresidiv i lever ble rebehandlet i kurativ hensikt.
Fortolkning. Det er mulig å oppnå langtidsoverlevelse etter radiofrekvensablasjon hos selekterte pasienter med ikke-resektable kolorektale levermetastaser. Lokal tumorprogresjon samt intrahepatisk og ekstrahepatisk tumorresidiv er hyppig etter antatt adekvat radiofrekvensablasjon. Systematisk oppfølging kan identifisere pasienter med tumorresidiv som kan tilbys ny behandling i kurativ hensikt. Leverreseksjon bør fortsatt være førstevalg for pasienter med resektable kolorektale levermetastaser.