Sammendrag

Bakgrunn. Sentralstimulerende legemidler utgjør en viktig del av AD/HD-behandlingen. I denne studien undersøkte vi hyppigheten av forskrivning av sentralstimulerende legemidler ved AD/HD i Nordland fylke i 2004 sammenliknet med tall fra 1999.

Materiale og metode. Data om forskrivning av sentralstimulerende legemidler til enkeltpasienter i Nordland første halvår 2004 ble hentet fra Reseptregisteret ved Folkehelseinstituttet. Data om salg av sentralstimulerende legemidler fra grossist til apotek i Nordland og i landet totalt for 1999 – 2004 ble hentet fra grossistbasert legemiddelstatistikk ved Folkehelseinstituttet.

Resultater. I første halvår 2004 fikk 487 personer i alderen 4 – 17 år (1,1 % av aldersgruppen) og 68 voksne forskrevet et sentralstimulerende legemiddel minst én gang. Andelen personer som bruker sentralstimulerende legemidler var høyest i aldersgruppen 10 – 13 år – 0,8 % av jentene og 2,4 % av guttene. Gutter utgjorde 78 % av brukerne under 18 år. Halvparten av barna fikk forskrevet legemiddel av barnepsykiater, psykiater forskrev til 74 % av de voksne. Salget av sentralstimulerende legemidler i definerte døgndoser i Nordland ble femdoblet fra 1999 til 2004.

Fortolkning. Økningen i forskrivningen av sentralstimulerende legemidler må ses i lys av at det er flere leger i barne- og ungdomspsykiatrien og bedret tilbud innen nevropsykologiske tjenester. Dette kan ha bidratt til økningen i antall diagnostiserte og dermed behandlede barn med AD/HD.

Sammendrag

Bakgrunn. Medikamentelt indusert svangerskapsavbrudd til og med svangerskapsuke ni er en etablert behandlingsmetode. Vi ønsket å studere hvor tilfredse de som selv valgte å utføre medikamentell abort hjemme var med denne behandlingen, og om grad av tilfredshet var knyttet til ulike sosiodemografiske og kliniske faktorer.

Materiale og metode. Høsten 2005 ble 110 abortsøkende ved Ullevål universitetssykehus med svangerskapslengde under sju uker inkludert i studien. Data ble innhentet ved hjelp av spørreskjema før, like etter og tre uker etter aborten. Grad av tilfredshet med behandlingen ble registrert på en skala fra 1 til 10, hvor 1 var «ikke tilfreds» og 10 «svært tilfreds».

Resultater. 90 av 105 kvinner var svært tilfreds med behandlingen (> 7 på tilfredshetsskalaen). Ubehag og smerte under aborten samt sivilstatus så ut til å ha betydning for hvor fornøyd den abortsøkende var med prosedyren. Det var stor variasjon i rapportert smerte, men ingen alvorlige komplikasjoner.

Fortolkning. Undersøkelsen viste at det var stor grad av tilfredshet med medikamentelt indusert svangerskapsavbrudd som hjemmebehandling. Studien omfattet relativt få kvinner, og det er derfor usikkerhet knyttet til hvilke faktorer som er assosiert med lav tilfredshet. Medikamentell abort hjemme bør kunne etableres som et tilbud til kvinner som ønsker svangerskapsavbrudd, forutsatt at de får grundig informasjon, tilstrekkelig smertelindring og tilbys et velfungerende kontrollopplegg.

Sammendrag

Bakgrunn. Siden bronkopulmonal dysplasi (BPD) første gang ble beskrevet for 40 års siden, har populasjonen av for tidlig fødte gjennomgått store forandringer. Med bedret prenatal oppfølging og bedre postnatal behandling ses alvorlig bronkopulmonal dysplasi nå sjelden hos barn født etter 32. svangerskapsuke. Likevel er det den vanligste komplikasjonen hos dem som overlever en svært for tidlig fødsel. Avhengig av de diagnostiske kriteriene har 40 – 60 % av overlevende barn med fødselsvekt < 1 000 g bronkopulmonal dysplasi.

Materiale og metode. Artikkelen og diskusjonene er basert på en grundig gjennomgang av utvalgte artikler om bronkopulmonal dysplasi, med hovedvekt på etiologi, profylakse og behandling samt nye diagnostiske kriterier.

Resultater og fortolkning. Bronkopulmonal dysplasi har en multifaktoriell etiologi, der graden av prematuritet står sentralt. Dessuten synes intrauterine faktorer, genetikk, inflammasjon, oksygentoksisitet og behovet for ventilasjonsstøtte for akutt åndenødssyndrom (RDS) å ha betydning. Det er fortsatt store hull i vår viten om etiologi, og tilstanden er også til stede hos barn som i liten grad har hatt behov for ventilasjonsstøtte. De ulike metodene for profylakse og behandling har hittil i liten grad vist seg å være effektive.

Sammendrag

Bakgrunn. Maskinell dosepakking (multidose) av legemidler er i dag et satsingsområde for å gi mindre feilbruk av legemidler. Det er mangelfull kunnskap om hvordan multidosepakninger påvirker rutinene og kvaliteten av legemiddelhåndtering i åpen omsorg.

Materiale og metode. Vi gjennomførte en intervjuundersøkelse med strukturert spørreskjema hos 27 fastleger og 121 ansatte (sykepleiere og annet pleiepersonell) i fire pleiedistrikter i Fredrikstad kommune.

Resultater. Et flertall mente multidosepakkingen gjorde at de nå følte seg tryggere på at pasientene fikk riktige medisiner (hjemmetjenesten 73 %, leger 78 %), at rutinene i forbindelse med legemiddelhåndteringen var blitt bedre (hjemmetjenesten 84 %, legene 52 %; p < 0,001) og at det var blitt enklere å ha oversikt over pasientenes medisiner (hjemmetjenesten 76 %, legene 56 %; p = 0,03). 44 % av legene mente at de måtte bruke mer tid på legemiddelordinering etter innføringen. Det var ulike rutiner for informasjonsflyt og koordinering av dokumentasjon i forhold til legene i de fire distriktene.

Fortolkning. Multidosesystemet ble opplevd som en forbedring fra tidligere situasjon med tanke på rutiner og kvalitet av legemiddelhåndteringen. At legene var mindre fornøyde med ordningen enn sykepleierne, kan skyldes at de måtte forholde seg til forskjellige distrikter med ulike informasjonsrutiner. Ved innføring av multidosepakkede legemidler er det viktig med klare ansvarsforhold og ensartede rutiner for samhandling mellom leger, hjemmetjeneste og apotek/pakkeprodusent.

Sammendrag

Bakgrunn. Verdens helseorganisasjon (WHO) lanserte i 2006 en ny internasjonal vekststandard for barn i alderen 0 – 5 år. En evaluering av vekstreferansen WHO har anbefalt for internasjonalt bruk siden 1978, viste at morsmelkernærte barn ikke vokste i samsvar med denne. Den internasjonale vekstreferansen fra 1978 var utviklet på grunnlag av barn som i liten grad ble ammet og i stedet fikk morsmelkerstatning.

Materiale og metode. Vekstreferanser beskriver utvikling av vekt og lengde/høyde hos et representativt utvalg av barn uten påvist sykdom. WHOs nye vekststandard har også tatt hensyn til at andre faktorer enn sykdom kan påvirke veksten. Morsmelkernærte barns vekst danner normen, og mødrene var røykfrie fra begynnelsen av graviditeten. Utvalget var multietnisk, med deltakelse fra USA, Brasil, Oman, Ghana, India og Norge.

Resultater og fortolkning. WHOs internasjonale vekststandard viser hvordan friske barn under fem år vokser når grunnleggende vilkår for fysiologisk vekst er oppfylt. Barn med forskjellig etnisk bakgrunn har et svært likt vekstmønster når de lever under like betingelser. WHOs vekststandard er et godt redskap for å forebygge overvekt samt oppdage mangelfull vektoppgang og underernæring.

Sammendrag

Bakgrunn. Interessen for ernæringstilstanden under graviditet er økende, som følge av to forhold: Det ene er økt overvekt hos kvinner i fertil alder, det andre er ny kunnskap om betydningen av fosterets ernæring og vekst for helsetilstanden tiår fremover. I denne artikkelen gjennomgås aktuelle sider ved ernæring og graviditet med særlig vekt på betydningen av overvekt for svangerskap og fødsel. I tillegg diskuteres nyere studier rundt sammenhenger mellom ernæring og vekst i fosterlivet og helse og sykdom i neste generasjon.

Materiale og metode. Artikkelen baserer seg på mange års kjennskap til litteraturen, ny litteraturgjennomgang, egen forskning og 25 års erfaring med gravide.

Resultater og fortolkning. Overvekt er knyttet til en rekke komplikasjoner under svangerskap og fødsel (preeklampsi, svangerskapsdiabetes, store fostre, intrauterin fosterdød, komplikasjoner for mor og barn under fødselen). Barn født av overvektige mødre synes å ha økt risiko for overvekt og diabetes og muligens også for visse kreftformer. Ulike ernæringsforhold i fosterlivet synes således å kunne «programmere» de nye individer til ulik risiko for sykdom senere i livet. Mors ernæringstilstand kan derfor ses i et transgenerasjonelt perspektiv. I lys av dette får riktig ernæring og tilstrekkelig fysisk aktivitet hos kvinner i fertil alder en særlig betydning.