forsidebildet
Retten til å føle seg hel
I DETTE NUMMERET
Les mer om…
Nyheter
Godt liv etter endetarmskreft
Depresjon øker med alderen
Doktoravhandlinger ved Universitetet i Oslo
HIV-infeksjon hemmer DNA-reparasjon
Knytter gen til preeklampsi
Kreftmedisiner kan gi leukemimutasjoner
Hjertesviktbehandling uten betablokker?
Ikke nytte av defibrillator etter infarkt
Stamceller mot diabetes
TNF-α-hemmere øker risikoen for lymfom
Notiser
Delte meninger om egen helseforskningslov
Mer offentlig legearbeid i distriktene
Frister kvinner inn i ledelse
Torunn Janbu første kvinnelige president
Les om landsstyremøtet på nett
Notiser
Ledere
Ikke for pyser
Hvordan medisinere hjernen?
Medisin og vitenskap
Påvisning av Chlamydia trachomatis i urin-, vulva- og cervixprøver
Sammendrag
Bakgrunn. Chlamydia kan nå påvises med metoder som ikke krever legeundersøkelse. Økt bruk av slike metoder kan føre til at flere unge kvinner og menn tester seg. I denne studien sammenliknes påvisning av Chlamydia i prøver fra vulva og urin med påvisning i konvensjonelle cervixprøver.
Materiale og metode. For 541 friske unge kvinner ble prøver fra cervix, urin og vulva avlagt samtidig og undersøkt for Chlamydia ved hjelp av polymerasekjedereaksjon (PCR).
Resultater. Prevalensen blant jentene i denne studien var 4,1 % (22/541). Sensitiviteten (cervix 22/22, urin 21/22, vulva 21/22) og spesifisiteten (ingen falskt negative) var høy, uavhengig av hvilken metode som ble benyttet for påvisning av Chlamydia.
Fortolkning. Urin- og vulvaprøver er likeverdige med konvensjonelle cervixprøver for påvisning av Chlamydia.
Prøvetakingsmønster og prevalens av chlamydiainfeksjon blant kvinner
Sammendrag
Bakgrunn. De siste årene har antall påviste chlamydiainfeksjoner økt i Norge. Siden kunnskap om prøvetakingsmønster, prevalens og insidens av chlamydiainfeksjon mangler, er det vanskelig å vite hva økningen i antall positive laboratorieprøver betyr i epidemiologisk sammenheng.
Materiale og metode. Studien omfatter alle chlamydiaprøver avlagt i perioden 1990 – 2003 av kvinner i Sør-Trøndelag og analysert ved Avdeling for medisinsk mikrobiologi, St. Olavs Hospital. Vi laget en analysefil med individ som analyseenhet. Alle kvinner som var 15 – 59 år ved tidspunktet for første registrerte prøve og bosatt i Sør-Trøndelag ble inkludert (n = 56 220).
Resultater. Insidensratene for første chlamydiaprøve var høye for unge kvinner gjennom hele studieperioden. Innen 20 års alder var fire av ti kvinner undersøkt for chlamydiainfeksjon, mens nær ni av ti kvinner var undersøkt ved 25 års alder. I løpet av et år etter første prøve hadde en av fem kvinner med negativ første prøve og en av tre kvinner med positiv første prøve avlagt minst én ny chlamydiaprøve. Andelen positive førstegangsprøver var høyest blant de yngste kvinnene (9 – 11 % for kvinner i alderen 15 – 24 år fra 2000). Kumulativ insidens av påvist chlamydiainfeksjon ved 25 års alder var 15 % for kvinner født i årene 1976 – 79. 12-månedersinsidensen av chlamydiainfeksjon etter første prøve var på 2 – 3 % for kvinner 20 – 24 år.
Fortolkning. Prevalensen av chlamydiainfeksjon blant kvinner under 25 år er høy, men mange blir ikke testet innen rimelig tid etter seksuell debut. I det forebyggende arbeidet mot chlamydiainfeksjon bør man derfor gå inn for økt testing av unge kvinner.
Prøvetakingsmønster og prevalens av chlamydiainfeksjon blant menn
Sammendrag
Bakgrunn. Lite er kjent om Chlamydia trachomatis blant menn og om menns prøvetakingsatferd.
Materiale og metode. Data om alle chlamydiaprøver avlagt av menn i perioden 1990 – 2003 ble hentet fra databasen ved Avdeling for medisinsk mikrobiologi, St. Olavs Hospital. Inkludert er alle menn som var 15 – 59 år ved tidspunktet for første registrerte prøve og bosatt i Sør-Trøndelag (n = 12 633).
Resultater. De aldersjusterte ratene for førstegangs chlamydiatest økte i løpet av studieperioden. Innen 25 års alder var én av fem menn undersøkt for Chlamydia. Én av seks førstegangsprøver var positive, med høyest andel positive prøver blant menn i alderen 20 – 24 år (21 % i 2003). Gjentatt prøvetaking var vanligere blant menn med positiv førstegangsprøve enn blant menn med negativ prøve første gang. Insidensen av chlamydiainfeksjon i løpet av de 12 første månedene etter første prøve var høyere blant menn som hadde avlagt positiv førstegangsprøve (12 %) enn blant menn med negativ førstegangsprøve (7 %).
Fortolkning. Selv om prøvetakingsratene økte i løpet av studieperioden, var andelen menn som ble undersøkt for Chlamydia før fylte 25 år lav. Andelen positive prøver var høy i hele perioden. Økt bruk av urinbaserte tester kan bidra til at flere menn blir undersøkt for Chlamydia.
Forekomst av genital infeksjon med Chlamydia trachomatis blant 18 - 29-åringer i Oslo
Sammendrag
Bakgrunn. Tidligere undersøkelser om forekomst av genital chlamydiainfeksjon her i landet er i hovedsak gjort blant kvinner og i selekterte pasientgrupper. Vi ønsket å gjøre en befolkningsbasert prevalensundersøkelse blant yngre kvinner og menn i Oslo, basert på fastlegeordningen.
Metode. Dette var en tverrsnittsundersøkelse. Alle pasienter mellom 18 og 29 år i en gruppepraksis ble invitert gjennom brev. Pasientene sendte inn urinprøve og spørreskjema. Urinprøvene ble undersøkt med nukleinsyreamplifikasjonsmetode. Det ble gjennomført én purrerunde for dem som ikke svarte.
Resultater. 685 pasienter ble invitert, 39 måtte ekskluderes. Totalt deltok 234 personer (36 % av alle), herav 169 kvinner (43 %) og 65 menn (25 %). Seks pasienter (3 %, 95 % KI 1,2 – 5,5) var positive for Chlamydia, fire av disse var menn. Minst 51 % av kvinnene og 25 % av mennene var tidligere undersøkt for genital C trachomatis, mens minst 18 % av kvinnene og 8 % av mennene hadde fått behandling for dette. 70 % av pasientene ville oppsøke fastlegen ved mistanke om chlamydiasmitte.
Fortolkning. Unge menn bør i større grad tilbys opportunistisk testing for C trachomatis. Det bør gjøres en nasjonal prevalensundersøkelse for genital chlamydiainfeksjon. Fastlegeordningen gir nye muligheter for forskning i primærlegetjenesten.
Tyfoid- og paratyfoidfeber hos barn
Sammendrag
Bakgrunn. Febersykdom uten fokale symptomer hos barn som har besøkt tropiske eller subtropiske strøk, er et økende helseproblem i vestlige land. Ved Barnesenteret ved Ullevål universitetssykehus er de dominerende importfebertypene malaria, tyfoidfeber og paratyfoidfeber.
Materiale og metode. Vi beskriver alle de 31 barna under 16 år som ble innlagt ved Barnesenteret i perioden 1998 – 2003 med funn av Salmonella typhi, Salmonella paratyphi A eller Salmonella paratyphi B i blodkultur.
Resultater. Praktisk talt alle barna var annen- eller tredjegenerasjonsinnvandrere med røtter på det indiske subkontinent. Feber var viktigste debutsymptom. Åtte av 31 bakteriestammer viste redusert følsomhet for kinoloner, som er førstevalgsbehandling. Dårlig behandlingsrespons er assosiert med redusert følsomhet in vitro for nalidiksinsyre.
Fortolkning. Blodkultur før behandlingsstart er avgjørende for korrekt diagnose og behandling. Risikogrupper bør før reiser til endemiske områder informeres om vaksinasjon mot tyfoidfeber.
Medikamentell profylakse og behandling av steroidindusert osteoporose
Sammendrag
Bakgrunn. Glukokortikoider benyttes som immunsupprimerende og antiinflammatoriske legemidler, og langtidsbehandling med moderate til høye doser fører hyppig til osteoporose.
Materiale og metode. Randomiserte profylakse- og behandlingsstudier av minst ett års varighet samt Cochrane-rapporter som omhandler bruk av kalsium, vitamin-D, bisfosfonater og hormoner mot steroidindusert osteoporose ble vurdert, og hovedresultatene formidles. I tillegg ble nasjonale og enkelte internasjonale terapianbefalinger gjennomgått for å kunne gi en kortfattet behandlingsveiledning. Studiene ble valgt ut etter søk i Medline.
Resultater og fortolkning. Beintapet i ryggen og hoftene forsinkes ved bruk av kalsium og vitamin D hos pasienter som behandles med lave til moderate doser med glukokortikoider, mens bisfosfonater vedlikeholder eller øker beinmineraltettheten. Det er ikke funnet sikker effekt på forekomsten av brudd i ryggen og hoftene. Bisfosfonater samt kombinasjonen av kalsium og vitamin D er effektivt i forebyggingen og behandlingen av glukokortikoindusert osteoporose.
Diabetisk nevropati - en klinisk oversikt
Sammendrag
Bakgrunn. Diabetiske nevropatier er en hyppig forekommende komplikasjon av diabetes som ofte blir oversett.
Metode. Oversikten er basert på egen klinisk erfaring og gjennomlesing av artikler funnet ved søk i Medline. Det ble søkt etter originalartikler og oversiktsartikler med søkeordene «diab*», «neuropath*» og «polyneuropath*».
Resultater og fortolkning. Diabetiske nevropatier kan deles i kroniske og reversible former. Den vanligste typen er den kroniske, progredierende distale polynevropatien, der sensoriske symptomer i føttene dominerer. Pasientene mister ofte sin beskyttende følsomhet og er utsatt for fotsår og amputasjoner. Smerte er et annet plagsomt symptom. Autonom nevropati ledsager ofte den progredierende, men den er sjelden symptomatisk. Mononevropatier er uvanlige og reversible, og de kan ramme hjernenerver eller nerver i lår eller på truncus.
Samlet prevalens av polynevropati blant diabetespasienter er 20 – 30 %. Prevalensen øker med økt sykdomsvarighet, dårlig blodsukkerkontroll, økt høyde og alder. Patogenesen er uklar, men innbefatter trolig flere metabolske faktorer som sammen gir iskemi i nerven.
Vi anbefaler årlig screening for nevropati for de fleste diabetespasienter, med et enkelt screeningverktøy med fire spørsmål og fire enkle tester. Det er vist at god blodsukkerkontroll forhindrer eller forsinker utviklingen av diabetisk nevropati. Trisykliske antidepressiver er fortsatt førstevalget ved smertefull diabetisk nevropati, men gabapentin og tramadol er nye alternativer.
Mykofenolatmofetil - et nytt medikament ved kronisk autoimmun sykdom
Sammendrag
Bakgrunn. Mykofenolatmofetil er et immunsupprimerende middel som de senere år har fått en dominerende plass i transplantasjonsmedisinen. Vi omtaler i denne artikkelen medikamentets plass i behandlingen av kronisk autoimmun sykdom.
Materiale og metode. Artikkelen er basert på gjennomgang av relevant litteratur fra søk i PubMed. Dessuten presenteres to kasuistikker.
Resultater. Behandling med mykofenolatmofetil har best dokumentasjon ved lupusnefritt. Midlet har i noen studier vist like god effekt som cyklofosfamid i induksjonsbehandling og like god effekt som azatioprin og bedre effekt enn cyklofosfamid i vedlikeholdsbehandling. Det er motstridende resultater når det gjelder behandlingseffekt ved andre kroniske autoimmune sykdommer, for enkelte sykdommer har midlet bare vært utprøvd i mindre pasientserier.
Fortolkning. Mykofenolatmofetil er et aktuelt alternativ ved enkelte autoimmune sykdommer når konvensjonell behandling ikke tolereres eller ikke har effekt. Midlet kan i fremtiden bli brukt mer ved flere kroniske autoimmune sykdommer.
Aktinisk keratose og utvikling av plateepitelkarsinom i hud
Sammendrag
Bakgrunn. Aktinisk keratose, som er en vanlig hudlidelse, er forårsaket av solbestråling. Nomenklatur og klassifisering har lenge vært omdiskutert. Nyere molekylærbiologiske undersøkelser tyder på en nær relasjon mellom aktinisk keratose og utvikling av plateepitelkarsinom.
Materiale og metode. Basert på en gjennomgang av aktuell litteratur presenteres en oversikt over histopatologiske og molekylærbiologiske data om aktinisk keratose og plateepitelkarsinom i hud.
Resultater og fortolkning. Morfologisk er de atypiske cellene ved aktinisk keratose og plateepitelkarsinom like, men i motsetning til et plateepitelkarsinom vil en aktinisk keratose som regel regrediere eller forbli stasjonær om den blir utsatt for mindre eller ingen solbestråling. Risikoen for utvikling av plateepitelkarsinom er liten. Imidlertid utgår opptil 60 % av plateepitelkarsinomene i hud fra aktinisk keratose. De atypiske keratinocyttene ved aktinisk keratose og plateepitelkarsinom viser de samme molekylærbiologiske forandringer. Mange betrakter aktinisk keratose som en premalign tilstand, på samme måte som carcinoma in situ (CIN) i cervix uteri.
Når hjerneslagdiagnosen er feil
Sammendrag
Bakgrunn. Kunnskapen om symptomer ved akutt hjerneslag er mangelfull. Mange ikke-vaskulære sykdommer kan klinisk likne på hjerneslag. I denne studien har vi undersøkt hvilke symptomer og diagnoser pasienter henvist med hjerneslag har når denne diagnosen er feil.
Materiale og metode. I en observasjonsstudie registrerte vi 354 konsekutive pasienter henvist grunnet mistenkt hjerneslag. Alle ble innlagt i en akuttenhet for slagbehandling og fulgte standard utredning.
Resultater. 88 av 354 pasienter (25 %) henvist og innlagt i slagenheten med mistenkt hjerneslag hadde ikke slag. Disse var litt yngre (65,5 år) enn pasienter med hjerneslag (71,5 år). De vanligste henvisningssymptomene til dem som ikke hadde slag, var fall/ustøhet (23 %), sensoriske symptomer (19 %), svimmelhet (13 %), motoriske utfall (12 %), bevissthetstap (11 %) og forvirring (9 %). Nær halvparten av pasientene som ikke hadde hjerneslag, fikk ved utskrivning diagnosen migrene, infeksjon, perifer vertigo eller sekvele etter tidligere hjerneslag. Hver fjerde hadde annen nevrologisk sykdom. Blant de 11 pasientene med infeksjon var det seks som hadde hatt hjerneslag tidligere.
Fortolkning. Feildiagnostisering av hjerneslag er vanlig. De som ikke har slag, har ofte en annen nevrologisk sykdom. Det er derfor viktig at personer som blir henvist til sykehus grunnet mistenkt slag, blir undersøkt av nevrolog, for at sikker slagdiagnose kan bli stilt.
Radikal behandling av prostatakreft i Norge
Sammendrag
Bakgrunn. I Norge påvises og behandles stadig flere tilfeller av prostatakreft i tidlig stadium. Valg av behandlingsform er basert på publiserte erfaringer om virkninger og bivirkninger.
Materiale og metode. I denne artikkelen gis en oversikt over publiserte norske erfaringer fra tidsrommet 1982 – 2003. Aktuelle behandlingsformer har vært transurethral reseksjon av prostata etterfulgt av laserkoagulasjon, radikal prostatektomi, radikal strålebehandling, kryoterapi, brakyterapi og ingen behandling.
Resultater og fortolkning. Det finnes ingen kontrollerte studier som kan vise om behandlingen gir helsegevinst for pasienten. Observasjonstiden er som regel meget kort. Forekomsten av bivirkninger er betydelig. Kirurgisk behandling følges av urininkontinens hos 8 – 77 %, ereksjonssvikt hos 38 – 96 % og andre komplikasjoner hos ca. 25 %. Strålebehandling fører til vannlatingsbesvær hos 20 %, ereksjonssvikt hos 51 % og tarmsymptomer hos 13 – 86 %. Kryoterapi gir ingen urininkontinens, men ereksjonssvikt hos 74 % og andre komplikasjoner hos 10 – 43 %.
Kryoterapi ved prostatakreft
Sammendrag
Bakgrunn. I artikkelen beskrives prinsipper og teknikk ved kryoterapi for prostatakreft.
Materiale og metode. I løpet av perioden september 2003 – januar 2005 har vi behandlet 40 pasienter med kryoterapi for lokalisert prostatakreft. Blant pasienter med T1 – 2-svulster, Gleason-skåre < 7 og PSA-verdi < 10 ng/ml var gjennomsnittlig PSA-verdi tre måneder etter behandling 0,32 ng/ml (<0,05 – 1,2 ng/ml). Blant pasienter med T1 – 2-svulster, Gleason-skåre ≥7 eller PSA-verdi ≥10 ng/ml var gjennomsnittlig PSA-verdi 0,56 ng/ml (< 0,05 – 1,9 ng/ml) etter tre måneder.
Resultater og fortolkning. To pasienter hadde behov for intermitterende kateterisering en kort periode og gjennomgikk transurethral revisjon av prostatakaviteten. Alle de andre hadde normal vannlating. Prostata var ikke palpabel hos noen. Erfaringene er så langt oppmuntrende og i overensstemmelse med nylig publiserte resultater fra andre land.
Klinisk erfaring med TNF-α-hemmere ved revmatoid artritt
Sammendrag
Bakgrunn. Infliximab og etanercept har i randomiserte kliniske studier vist god effekt hos pasienter med revmatoid artritt.
Materiale og metode. Pasienter med aktiv revmatoid artritt ble behandlet med infliximab (n = 29) eller etanercept (n = 24) og undersøkt før og under behandling. Antall hovne og ømme ledd, VAS-skåre for smerte og global sykdomspåvirkning, DAS-28-skåre (for sykdomsaktivitet), MHAQ-skjema (Modified Health Assessment Questionnaire), blod- og urinprøver samt bivirkninger ble registrert.
Resultater. I infliximabgruppen viste alle variabler statistisk signifikant bedring etter seks uker. DAS-28-skåre viste verdier forenlig med moderat effekt ved alle registreringer. I etanerceptgruppen var det statistisk signifikant bedring av alle variabler, med unntak av SR, etter seks uker. Ved de øvrige tidspunkter var det signifikant bedring av alle variabler. 18 pasienter som fikk infliximab og ti pasienter som fikk etanercept avsluttet behandlingen innen to år pga. manglende effekt eller bivirkninger.
Fortolkning. I denne åpne studien hadde infliximab raskt innsettende effekt hos de fleste, deretter var det variabel effekt. Etanercept gav raskt innsettende og vedvarende bedring hos dem som fortsatte behandlingen. Høy seponeringsfrekvens kan skyldes begrenset erfaring og kan tyde på at behandlingen ble avsluttet tidligere enn nødvendig hos enkelte.
Glukosamin för lindring av besvär vid artros
Glukosamin ingår i glykosaminoglykaner i ledbrosk och synovialvätska. Tidigare gavs glukosamin som kosttillskott, men det klassificeras numera som ett icke-steroidliknande, antiinflammatoriskt läkemedel. Det beror på att flera kliniska studier har visat att glukosamin kan ge symtomlindring hos en del patienter med lätt till måttlig knäartros. Det brukar ta 2 – 4 veckor innan symtomlindringen kan mätas. Det är oklart om långtidsbehandling med glukosamin kan ge skydd mot fortsatt degeneration av brosket.
Diagnostikk og behandling av parkinsonisme hos sykehjemspasienter
Sammendrag
Bakgrunn. Undersøkelser har vist at diagnostikk og behandling av parkinsonisme hos sykehjemspasienter kan bli bedre. Parkinsons sykdom er den viktigste årsaken til parkinsonisme.
Materiale og metode. Grunnlagsmaterialet for artikkelen er litteraturgjennomgang og egen forskning.
Resultater og fortolkning. Parkinsonisme er en hyppig årsak til funksjonshemning blant eldre. Diagnosen stilles når to av fire kardinaltegn (hviletremor, akinesi, rigiditet og posturale endringer) kan påvises. Parkinsonisme kan skyldes Parkinsons sykdom, symptomatisk parkinsonisme, pseudoparkinsonisme eller være en del av sykdomsbildet ved en rekke nevrodegenerative sykdommer. En systematisk vurdering av om det foreligger parkinsonisme og av mulige årsaker til denne vil forbedre diagnostikken av disse tilstandene. Pasienter med Parkinsons sykdom har både motoriske og ikke-motoriske problemer. God behandling forutsetter kunnskap og oppmerksomhet om begge typer problemer. Undersøkelser har vist at flere av de ikke-motoriske problemene er vel så viktige for redusert livskvalitet hos pasientene som de motoriske problemene. 5 % av alle beboere i norske sykehjem har Parkinsons sykdom, og 20 % av disse er ikke diagnostisert. Det er vist at intervensjon med høynet medisinsk-faglig ekspertise i sykehjem gir bedre diagnostikk og behandling.
Antipsykotiske midler mot uro ved demens - medisinsk behandling eller kjemisk atferdsregulering?
Sammendrag
Bakgrunn. Antipsykotiske midler er hyppig brukt mot atferdsforstyrrelser og psykologiske symptomer ved demens. I artikkelen diskuteres kunnskapsgrunnlaget for denne behandlingen og implikasjoner for klinisk praksis.
Materiale og metode. Litteratursøk i Medline ble supplert med terapianbefalinger og preparatomtaler.
Resultater og fortolkning. Behandling med antipsykotika for atferdsforstyrrelser har begrenset effekt, og generelt er dokumentasjonen svakere for konvensjonelle midler enn for nyere. Konvensjonelle antipsykotika som er godkjent for indikasjonen «atferdsforstyrrelser» har ofte betydelig bivirkningsrisiko. Behandling med antipsykotika stiller således høye krav til monitorering av effekt og bivirkninger. Standardiserte metoder for symptomvurdering, for eksempel Neuropsychiatric Inventory, er velegnet til å følge opp enkeltpasienter som får slik behandling. Kontrollerte studier dokumenterer at seponering av pågående medikamentell behandling for atferdsforstyrrelser er en velegnet metode for å vurdere aktuell behandlingsrespons og behovet for fortsatt behandling. Derfor bør prøveseponering gjennomføres jevnlig hos alle pasientene som bruker antipsykotika mot atferdsforstyrrelser og psykologiske symptomer ved demens.
Søvnforstyrrelser hos sykehjemspasienter - praktiske behandlingsråd
Sammendrag
Bakgrunn. Søvnforstyrrelser er vanlig blant sykehjemspasienter og øker med alder og grad av demens.
Materiale og metode. Informasjon om søvnforstyrrelser hos sykehjemspasienter er hentet fra egen forskning, oversiktsartikler og originalartikler.
Resultater og fortolkning. Søvnforstyrrelser hos eldre kan ha bakgrunn i en rekke individuelle og miljømessige forhold. En nøye utredning av forstyrrelsene kreves før behandlingstiltak settes inn. Farmakologisk behandling med sedativer kan gi uheldige bivirkninger hos eldre. Det er vist lovende resultater med ikke-farmakologiske metoder.
Lysbehandling mot søvnvansker i sykehjem - et ikke-farmakologisk alternativ
Sammendrag
Bakgrunn. Søvnforstyrrelser som kommer med alderen, kan helt eller delvis skyldes endringer i døgnrytmen, enten ved at den blir forskjøvet og/eller at den blir svekket. Dette fører til mindre søvn om natten og redusert våkenhet om dagen.
Materiale og metode. Artikkelen er basert på egen forskning og på gjennomgang av oversiktsartikler og originalartikler.
Resultater og fortolkning. Lysbehandling kan korrigere en forskjøvet døgnrytme og styrke den eksisterende døgnrytmen, slik at det blir et klarere skille mellom natt og dag. Undersøkelser blant sykehjemspasienter med demens viser at lysbehandling om morgenen kan gi mer sammenhengende søvn om natten.
Profesjon og samfunn
Pasienters erfaringer med og holdninger til generisk legemiddelbytte
Sammendrag
Bakgrunn. Denne studien ble gjennomført for å undersøke pasienters holdninger til og erfaringer med generisk legemiddelbytte.
Materiale og metode. Reseptene til 2 128 pasienter ble brukt til å identifisere alle (n = 274) som hadde fått reseptmedisin på åtte eller flere ulike substanser på 5. nivå i ATC-systemet. En tilsvarende kontrollgruppe (n = 269) av personer i sammenliknbar alder som hadde fått 3 – 7 substanser, ble plukket ut. Spørreskjema ble sendt i posten.
Resultater. Svarprosenten var 73 (281 respondenter av 386 inkluderte). Det var en klar sammenheng mellom medisinbytte og det at pasienten husket at legen hadde informert om generisk bytte (OR 6,9, 95 % konfidensintervall 3,5 – 13). Rundt 41 % ville ikke bytte hvis de ikke selv sparte penger på det. Av de 138 (49 %) som hadde byttet til generika, oppgav 50 pasienter (36 %) å ha hatt en eller flere negative opplevelser, og 29 pasienter (21 %) sa at de totalt sett var misfornøyd med byttet. Det var ingen sammenheng mellom pasientenes erfaringer med generisk bytte og antall legemidler, alder, kjønn, informasjon fra lege eller informasjon på apoteket.
Fortolkning. Vel en tredel av pasientene som hadde byttet generisk, rapporterte om negative erfaringer, likevel var 78 % fornøyd eller merket ingen forskjell. Mange ønsker i utgangspunktet ikke å bytte. Hvis dette antallet skal reduseres, må leger, apotekpersonale og myndigheter samarbeide aktivt og koordinert om å gi bedre informasjon om generisk bytte.
Er det sammenheng mellom sykehusstørrelse og pasienterfaringer?
Sammendrag
Bakgrunn. Strukturen på og organiseringen av den somatiske spesialisthelsetjenesten i Norge er i endring. Pasienterfaringer brukes i dag som et kvalitetsmål for sykehus. Hensikten med denne undersøkelsen var å sammenlikne pasientenes erfaringer ved sykehus av forskjellig størrelse.
Materiale og metode. Data ble samlet inn via spørreskjema sendt til et representativt utvalg av pasienter etter utskrivning fra opphold i 46 forskjellige somatiske sykehus, klassifisert etter antall heldøgnsopphold og funksjon.
Resultater. 10 975 pasienter (ca. 50 %) besvarte spørreskjemaet. Generelt gav pasientene gode tilbakemeldinger om sykehusene. Pasienterfaringene var signifikant bedre ved små sykehus enn ved mellomstore og store sykehus, spesielt når det gjaldt organiseringen.
Fortolkning. Undersøkelsen viser at pasientene har noe bedre erfaringer fra små sykehus enn fra mellomstore og store. Forskjellen er liten i tallverdi og må tolkes med forsiktighet.
Miksjonsuretrocystografi - er praksis i tråd med empirisk kunnskap?
Sammendrag
Bakgrunn. Miksjonsuretrocystografi (MUCG) er en invasiv røntgenundersøkelse av urethra, blære, uretre og nyrebekken, som utføres hyppig på barn. Den er belastende for barnet, foreldre og personalet. Litteraturgjennomgang viser at god informasjon og forberedelse av barn og foreldre samt bruk av avledningsteknikker kan redusere belastningen og øke barnets samarbeidsevne. Sedasjon med midazolam er godt dokumentert, har få bivirkninger og negative følger for resultatet av undersøkelsen. Formålet med undersøkelsen var å undersøke om praksis ved norske universitetssykehus er i tråd med empirisk kunnskap.
Materiale og metode. Seks barn med gjennomsnittsalder tre år (seks måneder – åtte år) ble observert under miksjonscystografi, og seks radiologiske avdelinger ved norske universitetssykehus fylte ut et spørreskjema vedrørende rutiner ved undersøkelsen og bruk av skriftlig informasjon.
Resultater. Alle sykehus sendte skriftlig informasjon, men bare på norsk, til pasient/foreldre før undersøkelsen. Sykehusene rapporterte usystematisk bruk av ulike distraksjonsteknikker. Sedasjon med midazolam ble benyttet av alle sykehus, men variasjonen i antall barn som fikk midlet var 6 – 75 %.
Fortolkning. Rutinene rundt miksjonsuretrocystografi ved norske universitetssykehus er i varierende grad i samsvar med empiriske anbefalinger. Det er forbedringspotensial hva angår skriftlig og muntlig informasjon, avledningsteknikker og sedasjon.