logo

Avansert søk
Brev til redaktøren

Systematisk etikkarbeid i intensivavdelinger nytter

P Nortvedt K Halvorsen G Bollig 

I sitt innlegg i Tidsskriftet nr. 4/2008 (1) synes Jon Henrik Laake å ha misforstått hva en veileder for begrensning av medisinsk behandling er. En veileder skal ikke erstatte legens kliniske skjønn, men synliggjøre viktige momenter som lege i samarbeid med helsepersonell bør ta hensyn til når vanskelige klinisk-etiske beslutninger skal tas. Noen av prinsippene i veilederen er ikke-medisinske og kan omhandle medvirkning til fremtidig behandling og formodet samtykke fra pasient eller pårørende. Andre ikke-medisinske prinsipper er vurderinger av hva som er i pasientens interesse, eller hva som er akseptabel livskvalitet når det medisinske beslutningsgrunnlaget er usikkert og de kliniske miljøene er uenige om det videre forløpet.

Medisinskkliniske beslutninger er sjelden så objektive som Laake fremstiller. Forskning viser at det ikke finnes en enhetlig praksis i avslutning av livsforlengende behandling, heller ikke innen intensivmedisin (2 – 3). Kliniske beslutninger preges av beslutningstakeres kompetanse, verdisyn, skjønn, preferanser samt organisasjon og profesjonskultur. Profesjonsmakt, mangel på kommunikasjon mellom klinikere, usikkerhet og vilkårlighet i beslutninger samt svakhet i rutiner og organisering kan være med på å prege beslutningsprosesser og beslutninger. Det er vist at etikkkonsultasjoner kan spare unødvendige behandlings- og respiratordager og redusere meningsløs livsforlengende behandling (4). En veileder vil bidra til en mer enhetlig praksis omkring kliniske beslutninger i avslutning av livsforlengende behandling.

Laake hevder at kliniske etikkomiteer truer legens beslutningsmyndighet. Men det er aldri blitt hevdet at kliniske etikkomiteer skal være en beslutningsinstans i medisinsketiske spørsmål. Kliniske etikkomiteer er rådgivende organ som brukes i spesielt vanskelige saker etter behov og ønske fra det kliniske miljøet selv. Nok en gang: Den veileder det her er snakk om gjelder alle områder av helsetjenesten der spørsmålet om å avslutte eller å avstå fra livsforlengende behandling er relevant.

Til slutt: Jon Henrik Laake hevder at det ikke er ham fremmed at jus og etikk hører hjemme i medisinske vurderinger. Det er vi glade for, men det er lite i hans tidligere innlegg som indikerer at han virkelig mener dette (1, 5). Tvert imot synes Laake å stille seg uforstående til at andre enn intensivlegen kan ha informerte synspunkter om slike vanskelige kliniske og etiske avgjørelser det her er snakk om.

Litteratur

1.

Laake JH. Retningslinjer for livsavsluttende behandling (tilsvar). Tidsskr Nor Legeforen 2008, 128: 477 – 8.

2.

Wunch H, Harrison DA, Harvey S et al. End-of-life decisions: a cohort study of the withdrawal of all active treatment in intensive care units in United Kingdom. Intensive Care Med 2005; 31: 823 – 31.

3.

Pettilä V, Ala-Kokko T, Varula T et al. On what are our end-of-life decisons made? Acta Anaesthesiol Scand 2002; 46: 947 – 54.

4.

Schneidermann LJ, Gilmer T, Teetzel HD et al. Effect of ethics consultations on nonbeneficial life-sustaining treatments in the intensive care setting – a randomized controlled trial. JAMA 2003; 290: 1166 – 72.

5.

Laake JH. Livsavslutning i intesivavdelinger. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 3235.