Annonse
Annonse

Den autonome veien til egen død

Cecilie K. Hertzberg Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Andreas Wahl Blomkvist
Om forfatteren

Cecilie K. Hertzberg skriver kritisk om NVVE, en ikke-statlig interesseorganisasjon som arbeider for å utvide kriteriene for aktiv dødshjelp (eutanasi og assistert selvmord) (1).

Så sant informasjonen fra interne informanter er korrekt, så må det anses som urovekkende at NVVE instruerer hvordan medlemmer – som ikke på lovlig vis kan få dødshjelp – kan ta sitt eget liv.

Det er likevel tynt av Hertzberg å bruke dette som grunnlag for generell kritikk av den nederlandske lovgivningen. Aktiv dødshjelp er regulert av Termination of Life on Request and Assisted Suicide (Review Procedures) Act og har etter flere år bred støtte i befolkning og blant helsepersonell (2). Hun angir feilaktig at «loven var opprinnelig ment for mennesker med terminal sykdom» og at den har blitt «utvidet» til barn (3). Helt fra loven ble implementert har det vært snakk om frivillig veloverveid ønske ved utålelig og håpløs lidelse (4). Barn fra 12 til 16 år må i tillegg til ovenstående ha foreldrenes samtykke, men fra 2002 til 2014 har det kun vært registrert fem tilfeller av dødshjelp til mindreårige, hvorav fire av disse var 16 eller 17 år (5). Riktignok kom Groning-protokollen i 2004, men denne hadde som hensikt å beskytte leger fra rettslige sanksjoner ved dødshjelp til spedbarn, ikke legalisering som sådan. Tallene indikerer ikke at protokollen har økt forekomsten av dødshjelp blant spedbarn, men heller at de vanskelige sakene blir belyst.

Nabolandet Belgia og senere Luxemburg har fulgt erfaringene i Nederland nøye, og har innført lignende reguleringer som etter flere år har bred støtte fra leger (6). Kanskje disse landene har kommet til den anerkjennelsen at døden kan være den eneste utvei fra utålelig lidelse – en realitet som er like virkelig som den er vanskelig? Avslutningsvis frykter Hertzberg at eldre som er «trette av livet», skal bli uforholdsmessig rammet av aktiv dødshjelp. Men tallene så langt støtter ikke dette (7). Snarere har forekomsten holdt seg relativt lav og dødshjelp benyttes hovedsakelig av pasienter under 80 år med kreftdiagnoser.

Litteratur
1. Hertzberg CK. Den autonome veien til egen død. Tidsskr Nor Legeforen 2018
2. Kouwenhoven PS, Raijmakers NJ, van Delden JJ et al. Opinions of health care professionals and the public after eight years of euthanasia legislation in the Netherlands: A mixed methods approach. Palliat Med. 2013 Mar;27(3):273-80
3. Termination of Life on Request and Assisted Suicide (Review Procedures) Act. http://www.patientsrightscouncil.org/site/wp-content/uploads/2012/05/Dut... (12.01.18)
4. Buiting H, van Delden J, Onwuteaka-Philpsen B et al. Reporting of euthanasia and physician-assisted suicide in the Netherlands: descriptive study. BMC Med Ethics. 2009;10:18
5. Rietjenes JA, Robijn L, van der Heide A. Euthanasia for minors in Belgium. JAMA. 2014 Sep 24;312(12):1258-9
6. Smets T, Cohen J, Bilsen Jet al. Attitudes and experiences of Belgian physicians regarding euthanasia practice and the euthanasia law. J Pain Symptom Manage. 2011 Mar;41(3):580-93
7. Emanuel EJ, Onwuteaka-Philipsen BD, Urwin JW et al. Attitudes and Practices of Euthanasia and Physician-Assisted Suicide in the United States, Canada and Europe. JAMA. 2016 Jul 5;316(1):79-90

Cecilie Knagenhjelm Hertzberg
Om forfatteren

Takk for kommentar. Jeg er enig i at jeg var utydelig på hvem loven opprinnelig var ment for. Med "barn" siktet jeg altså til Groningen-protokollen.

Hensikten med artikkelen var å vise at noen alltid ønsker mer. Jeg mener at det autonome veien er et klassisk tilfelle av skråplaneffekten. Selv om det er få som utnytter seg av denne metoden, så tror jeg den har oppstått fordi aktiv dødshjelp er lovlig. Altså, de som ikke faller innfor kriteriene vil finne andre metoder for å få smerten til å ta slutt.

Den autonome veien er som jeg skriver hovedsakelig ment for eldre som er trøtte av livet og derfor ikke har mulighet til å få aktiv dødshjelp. Jeg lurer på hva som skjer om det blir mulig for eldre som er trette av livet å ta sitt eget liv på statens regning. Min erfaring fra mitt arbeid med eldre er at mange føler at livet er tungt og ikke verdt å leve. Er svaret på dette å innføre en dødspille eller veilede dem i å ta sitt eget liv?

Når du skriver at døden kan være veien ut av «utålelig smerte», så åpner det opp for at veldig mange kan motta aktiv dødshjelp. Smerte er først og fremst en subjektiv følelse, og alle opplever smerte forskjellig. Skal loven da tilrettelegges for at alle de med uutholdelige smerter skal få aktiv dødshjelp? Dette betyr selvfølgelig ikke at alle kommer til å benytte seg av dette. Men er det en sjanse vi er villige til å ta?

Som antropolog er jeg nysgjerrig på hva dette sier om samfunnet vi lever i og hvilken retning vi bever oss i. Aktiv dødshjelp kan i teorien fungere ved hjelp av et godt utarbeidet lovverk, men etter min mening fungerer ikke det gjeldende regelverket i Nederland. Selv om folk er fornøyd fikk jeg høre gjentatte ganger at leger føler et press og mange føler seg diskriminert fordi de ikke får aktiv dødshjelp.

Før jeg dro på mitt fire måneder lange feltarbeid var jeg tilhengar av aktiv dødshjelp. Jeg tenkte:"Selvfølgelig må folk få bestemme selv." Men etter et par uker begynte jeg å tvile, for selv om NVVE «bare» er en organisasjon, så var de svært viktige i kampen for legaliseringen av aktiv dødshjelp. Etter endt feltarbeid hadde jeg snudd fullstendig. Jeg møtte holdninger som skremte meg, både mot leger som ikke ønsket å utføre eutanasi, og mot mennesker generelt.