Annonse
Annonse

Tankekjør – et psykiatrisk faguttrykk uten mening?

Alv A. Dahl Om forfatteren

Kommentarer

(4)
Erlend Hem
Om forfatteren

Alv A. Dahl argumenterer for at ordet «tankekjør» har en uklar betydning og derfor ikke bør brukes i faglig sammenheng.

Første gang jeg finner ordet brukt er i ungdomsromanen «Fugler i flukt» av Paul Leer-Salvesen fra 1982 (1). Jeg har kontaktet forfatteren, som nå er professor ved universitetet i Agder. Han hørte ordet første gang i 1977 som vikarprest ved Ila landsfengsel. Det ble brukt av fanger som satt isolert og som grublet over det de hadde gjort, brutte relasjoner og uro for fremtiden. Tankene begynte å kverne uten at man er i stand til å kontrollere det eller ruse seg bort fra det. Kanskje oppsto det nettopp i rusmiljøer?

Ordet har altså vært i bruk i minst 40 år på norsk. Det er registrert ca. 280 ganger i Retriever (en søketjeneste for aviser, tidsskrifter og andre publikasjoner) og omtrent 200 ganger i det digitale Nasjonalbiblioteket (bokhylla.no). Det er dermed grunn til å tro at det er behov for ordet, selv om det ennå ikke er kommet inn i ordbøker og knapt nok i lærebøker.

Ordet er også brukt flere ganger i Tidsskriftet, blant annet i en bokomtale: «(…) ved å bruke ordene multitrøbbel og tankekjør, som stammer fra de unge selv, beskriver hun på en troverdig måte hvordan det er å ha så dårlig kontroll over livet sitt at det stadig skjer uønskede og ikke-planlagte ting» (2). Når det brukes i faglig sammenheng er det kanskje brukt nettopp slik - for å gjengi ordrett hva pasientene selv sier?

Slik jeg forstår det, er tankekjør en opplevelse av at intense, uønskede og plagsomme tanker stadig presser seg på. Det må da være et nyttig ord?

Litteratur
1. Leer-Salvesen P. Fugler i flukt. Oslo: Gyldendal, 1982.
2. Aasland OG. Multitrøbbel og tankekjør. Anmeldelse av: Thommesen H. Hverdagsliv med psykiske og rusrelaterte problemer. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1133.

Ulrik Malt
Om forfatteren

Kollega Alv A. Dahl tar opp et interessant spørsmål, nemlig om ordet tankekjør egentlig bare er en neologisme som ikke gir tilleggsinformasjon ut over betegnelser som f.eks. tankeflukt.

Slik jeg ser det har betegnelsen tankekjør en litt annen betydning enn tankeflukt. Tankeflukt, også kalt idéflukt, sikter til hurtige og flyktige idèassosiasjoner. Klinisk vil det ofte komme til uttrykk i form av at pasienten stadig skifte samtaleemne og overdreven rask assosiasjonsrikdom. Men tankekjør er ikke nødvendigvis kjennetegnet av flyktige idéassosiasjoner. I stedet brukes ordet for å betegne pasienter som sliter med at tanker om et eller flere tema kverner om og om igjen, men i stort tempo, og med en sterk intensitet som personen ikke klarer å kontrollere. Hos noen kan det også være overdreven assosiasjonsrikdom. Men i motsetning til tankeflukt som pasienten selv ikke nødvendigvis opplever som plagsomt, selv om andre kan gjøre det, vil pasientene oppleve tankekjør som ekstremt plagsomt og mange tyr til rusmidler, også alkohol, for å dempe dysforien som ledsager tilstanden. Tankekjør er heller ikke noe som kan oppdages i form av endret adferd i et intervju i motsetning til idéflukt. Pasienten må fortelle om det for at vi skal registrere at tankekjør foreligger. Slik jeg ser det har derfor ordet tankekjør en plass i beskrivelse av visse psykiske tilstander. Man kan kanskje si at tankekjør er en kognitiv analog til akatisi. Men Dahl har helt rett i at vi mangler en omforent og presis definisjon av ordet tankekjør. Det viser også kollega Hem sin kommentar.

Alf A. Dahl
Om forfatteren

Jeg takker Erlend Hem og Ulrik Malt for deres engasjement omkring uttrykket tankekjør. Hem tar utgangspunkt i hvordan uttrykket brukes i skjønnlitteraturen og i bruksmåter ellers.

Mens psykopatologiske uttrykk som paranoid eller hysterisk stadig glir ut i dagligspråket, går språkutviklingen sjelden motsatt vei. Spørsmålet blir da om den deskriptive psykopatologien vinner noe ved å inkludere tankekjør? Dette reiser det interessante spørsmålet om psykens patologiske uttrykksformer er endelig og for lengst beskrevet av tidligere tiders psykopatologer. Kanskje er det bare innholdet som endrer seg med tiden slik Anne Kveim Lie beskrev for vrangforestillinger (1). Imidlertid kom bulimi til som ny psykopatologi i 1979 (2), kanskje som følge av overflod av mat i den vestlige verden. Kan tankekjør knyttes til overfloden av informasjon som vi bombarderes med for tiden, mon tro?                                                 

Jeg synes at Malt gir en sober fenomenologisk forklaring på hvorfor tankeflukt er noe annet enn tankekjør, men også han ender med å etterlyse en presis definisjon av tankekjør. En språkkyndig dansk lege sendte meg forslaget «tankemylder», som er godt etablert på dansk. Jeg vet ikke om det gir mer mening enn Malts beskrivelse av tankekjør.                                                                                                                                       

Problemet er at yngre klinikere synes å bruke uttrykket stadig oftere, som et moteord uten presis mening. Situasjonen gjør det fristende å sitere Goethe nok en gang: «Denn eben, wo Begriffe fehlen, da stellt ein Wort zur rechten Zeit sich ein.» (3). Tankekjør er et slikt uttrykk fortsatt på jakt etter sitt faglige begrepsinnhold.

Litteratur

  1. Kveim Lie A. Vrangforestillingers historiske innhold. Tidsskr Nor Legeforen 2012;132:845-6.
  2. Russell G. Bulimia nervosa: an ominous variant of anorexia nervosa. Psychol Med 1979;9: 429–48.
  3. Goethe JW. Faust. 1. Teil. Ditzingen: Reclam Verlag, 1996.
Paul Leer-Salvesen
Om forfatteren

Erlend Hem gjorde meg for en tid tilbake oppmerksom på at jeg i følge databasen Bokhylla var den første som brukte uttrykket "tankekjør" i skriftlig norsk - nemlig i romanen "Fugler

i flukt" fra 1982. Her forteller hovedpersonen Eivind om tankekjør på cella i fengselet. Jeg møtte dette ordet nettopp i fengselet, som ung fengselsprest og senere fengselsforsker. Det var og er mye i bruk i denne virkeligheten, og beskriver en tilstand innsatte særlig opplever når de sitter isolert og ikke klarer å kontrollere angsten, de negative tankene, frykten for det som venter etter løslatelse. Nå forstår jeg at uttrykket har vandret langt ut av fengselsvirkeligheten, og at det er tatt i bruk av mange andre, særlig i yngre generasjoner. Jeg må være enig med Hem og Malt: Når uttrykket først er der og brukes, må også psykiatrien forholde seg til det. Jeg synes til og med det er et godt uttrykk, ett som flere språkfilosofer vil kalle en "språkhendelse".