Annonse
Annonse

Taushet er død – hva hivaktivistene lærte oss

Ketil Slagstad Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Eivind Meland
Om forfatteren

Ketil Slagstad har i et svært interessant og opplysende essay om HIV-epidemiens politiske historie trukket noen lærdommer som jeg deler fullt ut: Den har lært oss at de syke skal behandles som ansv

arlige moralske aktører og trekkes med som viktige premissleverandører i alt forebyggende helsearbeid. Den har også lært oss betydningen av brukermedvirkning i forskning. Selv om det er mange andre kilder til erkjennelsen av at forskningens perspektivvalg og fortolkning er moralsk betinget, ser jeg som Slagstad at HIV-aktivister kan ha bidradd til betimelig ny erkjennelse.

For meg skurrer det imidlertid når det gjelder forfatterens overordnede forståelsesramme. Den seksuelle revolusjon på 60- og 70-tallet fremstilles ensidig som et frigjøringsprosjekt rettet mot heteronormativ autoritær forstokkethet. Politiske krefter som antydet at epidemien hadde moralske implikasjoner, og som formidlet et helt legitimt syn på at seksualiteten må innordnes moralen og en større kjærlighetsdimensjon i menneskelivet, blir mistenkeliggjort som undertrykkende moralister. Han fremholder også uforbeholdent at den seksuelle revolusjonen fortsatt er et støtteverdig prosjekt. Er den det?

Vi som deltok i den radikale bevegelsen på 60- og 70-tallet har hatt et tvetydig forhold til mange foreteelser i denne radikaliseringen. Var normoppløsningen og den ytterliggående liberalitet med vekt på retten til uhemmet sex og tilhørende partnerbytter, ofte kombinert med rus, en del av en revolusjon eller en kontrarevolusjon? Det avhenger vel hvem man spør. Barn av foreldre som deltok i eksperimentelle samlivsbytter har sikkert andre svar enn foreldrene. Folk med tilhørighet til tradisjonell norsk arbeiderbevegelse hadde også tvetydige opplevelser, og det var ikke først og fremst tillit til disse delene av venstrebevegelsen som ble vekket. De så ofte med berettiget skepsis på disse borgerbarnas outrerte liberale utskeielser.

Drøftinger om seksualitet, fysisk kjærlighet, nestekjærlighet, moralsk ansvarlighet og familiens sosiale funksjon fortjener å bli drøftet i et større perspektiv enn en dualisme mellom frigjøring og undertrykking. I vår ble Shakespears Sonetter spilt på Festspillene i Bergen, og det ble tydelig for meg at kompleksiteten og dilemmaene knyttet til disse spørsmål er tidløse, og dypt forankret i den menneskelige eksistens. Mennesket kan ikke realisere sitt livspotensiale utelukkende som et frigjøringsprosjekt. Grunnen er at vi som art er innvevde med hverandre, og er mennesker først og fremst ved at vi er medmennesker.

Derfor tror jeg heller ikke at den seksuelle revolusjon er et støtteverdig prosjekt når den fysiske tiltrekning gjøres til et hovedmål for identifikasjon og identitet. Det skyldes ikke først og fremst ubehag og motstand i majoritetskulturen, som reagerer på at det ikke skilles mellom seksualitet og promiskuitet. Prosjektet trues også av indre motsetninger og oppløsningstendenser i den seksuelle minoritetsbevegelsen, som atomiseres i stadig mindre og mer utsøkte seksuelle legninger som konkurrerer om offerlegitimitet. Er det upassende å foreslå "medmenneske" som vårt felles og viktigste identitetsprosjekt?

Ketil Slagstad
Om forfatteren

Takk til Eivind Meland for hyggelig kommentar til mitt essay.

Min intensjon var å analysere hvordan hiv-historien er sammenflettet med homohistorien og hvordan hiv-aktivismen fikk varige konsekvenser for medisinsk forskning. Dernest spurte jeg om denne historien kan informere oss om hvordan vi skal møte utfordringer i arbeidet mot hiv og for marginaliserte grupper i dag.

Melands kommentar faller på siden av min artikkel. Hans intensjon er å gå i rette med den seksuelle revolusjonen sett fra sitt personlige ståsted. Jeg er usikker på om medisinen kan hjelpe oss med å besvare spørsmålet om hva som er et godt liv. Snarere synes jeg vi bør bruke vår fagkunnskap til å hjelpe folk til å leve så godt som mulig med sine kropper og seksualiteter. Vår oppgave er blant annet å informere om og oppfordre til adferd som reduserer risiko for sykdom.

Meland glemmer å nevne hvilken betydning den seksuelle revolusjonen har hatt for kvinners rettigheter (ikke minst rett til å bestemme over egen kropp) og likestilling og også for avpatologiseringen av menneskelig seksualitet (Norsk psykiatrisk forening fjernet homoseksualitet som diagnose i 1977, mens WHO fjernet diagnosen fra ICD-10 først i 1990). Meland skriver at ”mennesket kan ikke realisere sitt livspotensiale utelukkende som et frigjøringsprosjekt” og at ”den seksuelle revolusjon [ikke] er et støtteverdig prosjekt når den fysiske tiltrekning gjøres til et hovedmål for identifikasjon og identitet”. Men hvem er ”mennesket” han adresserer? Hiv-historien viser oss jo nettopp hvordan majoritetssamfunnets var døve for hiv-aktivistenes rop. Deres erfaring av død og ødeleggelse var ikke ”menneskets”. 

Jeg leser Melands innlegg som ett i en rekke forsøk på å delegitimere og avfeie minoriteters kamp gjennom merkelapper som ”identitetspolitikk” og konkurranse om ”offerlegitimitet”. I realiteten er dette ofte bare en lenge marginalisert gruppes ønske om å delta i arbeidet med å skape et bedre samfunn – for alle.