Annonse
Annonse

Re: Tvangsmedisinering må forbys

Ulrik Fredrik Malt (Se biografi)

Ketil Lund mener at tvangsmedisinering må forbys. Hovedbegrunnelsen er at effekten av behandlingen, i praksis antipsykotiske legemidler, er tvilsom og i alle fall mer skadelig enn gagnlig. Han mener også at tvangsmedisinering slik den praktiseres i Norge i dag, er ulovlig juridisk sett.

Det er fortjenestefullt å problematisere tvangsmedisinering. Få er uenige i at tvangsmedisinering bør reduseres mest mulig og – ideelt sett – helst aldri finne sted. Men det finnes situasjoner hvor tvangsmedisinering kan være et aktuelt alternativ selv om man har gjort alle psykososiale tiltak som reduserer fare for alvorlige overgrep mot seg selv eller andre. I en akutt psykotisk tilstand kan noen ha vrangforestillinger som innebærer at de kan ville ta sitt eget liv, rive seg løs fra livreddende medisinsk utstyr eller oppleve at de står overfor å bli drept av andre inklusive helsepersonell og derfor føler seg tvunget til å angripe disse fysisk. At antipsykotika kan dempe slik angst og avvikende atferd er godt dokumentert. Alternativet kan være fysiske sikringstiltak som f.eks. isolasjon med fastvakt (stort sett somatiske sykehus) eller der hvor voldsadferden er uttalt, beltelegging som imidlertid også kan oppleves som et overgrep. Men å la psykotiske pasienter i slike situasjoner selv være den som skal ha det avgjørende ordet for behandlingen er etisk diskutabelt.

Mer problematisk er tvangsmedisinering over lang tid for å hindre nye tilbakefall, først og fremst ved kroniske former for schizofreni. Det er riktig at antipsykotika langt fra hjelper alle og at antipsykotika bare må brukes på streng indikasjon. Men kun å sitere Gøtzsches synspunkter på nytte-effekt er utilstrekkelig. Generalisering ut fra randomiserte kliniske forsøk alene har begrensninger (1). Det er forskningsmessig belegg for at antipsykotika ikke bare øker sjansen for bedre livskvalitet og mindre psykisk smerte, men også kan redusere dødelighet ved schizofreni selv om man tar hensyn til bivirkninger (2).

Min erfaring er at reduksjon av tvangsinnleggelse så vel som tvangsmedisinering kan reduseres, men ikke fjernes helt, hvis legen kjenner pasienten godt og følger denne over tid med psykoterapeutiske og sosiale intervensjoner. Gjensidig tillit gjør det også lettere å gripe inn hvis det skulle oppstå nye psykotiske episoder. Men for å redusere tvangsmedisinering må vi også ha leger som kan psykofarmakologi både hva gjelder optimal dosering, effekter og deres begrensninger så vel god kunnskap om bivirkninger og behandling av slike. I dag er det mange psykiatriske institusjoner som ikke har tilstrekkelig legedekning. Det kan medføre at antipsykotika administreres ukritisk eller i for høye doser når behandlere opplever at forsøk på medikamentfri behandling efter pasientens ønske ikke strekker til for å stabilisere psykosen.

Men i vurderingen av tvangsmedisinering av kroniske former for schizofreni hvor det periodevis forekommer grovt avvikende og truende atferd, må man også ta pårørendes opplevelser med i betraktning. Pasientene kan mene at det «ikke var så farlig» og at pårørende «må tåle det». Men familien kan lide stort (3) og noen ganger bli påført varige psykiske skader (4). Samlet sett ser jeg ikke at det er noe definitivt ja-nei svar på spørsmålet om tvangsmedisinering.

1

Tiihonen J. Real-world effectiveness of antipsychotics. Acta Psychiatr Scand 2016; 134: 371 – 3. [PubMed] [CrossRef]

2

Tiihonen J, Mittendorfer-Rutz E, Torniainen M et al. Mortality and cumulative exposure to antipsychotics, antidepressants, and benzodiazepines in patients with schizophrenia: an observational follow-up study. Am J Psychiatry 2016; 173: 600 – 6. [PubMed] [CrossRef]

3

Boye B, Malt UF. Stress response symptoms in relatives of acutely admitted psychotic patients: a pilot study. Nord J Psychiatry 2002; 56: 253 – 60. [PubMed] [CrossRef]

4

Kjellin L, Ostman M. Relatives of psychiatric inpatients–do physical violence and suicide attempts of patients influence family burden and participation in care? Nord J Psychiatry 2005; 59: 7 – 11. [PubMed] [CrossRef]

Kommentarer

(0)
Annonse
Annonse