Annonse
Annonse

Re: Psykiatriens indre konflikter eksponert

Merete Nesset Om forfatteren

Tor Ketil Larsen demonstrerer i sin kommentar om medikamentfri behandling en bedrevitende arroganse som ripper opp i smertefulle minner fra min tid som psykiatrisk pasient. Det gjør vondt å være vitne til den tilsynelatende totale mangelen på respekt for pasienters erfaringskompetanse og medbestemmelsesrett som Larsen fremviser. Den nedlatende og paternalistiske holdningen til Larsen er dessverre fremdeles ganske gjengs blant endringsresistente psykiatere. Heldigvis er ikke alle fagfolk like umusikalske som Larsen. Heldigvis er ikke alle fagfolk like kunnskapsløse om bakgrunnen for tilblivelsen av medikamentfrie behandlingsplasser som ham.

Larsen har rett i at det er vanskelig å identifisere ikke-responderne prospektivt. Det er imidlertid mye som tyder på at viljen til å indentifisere ikke-respondere retrospektivt er mangelfull og vilkårlig i mainstream psykiatri. Min erfaring er at psykosepasienter som ikke har ønsket effekt av psykofarmaka slett ikke alltid får trappe ned eller seponere slik Larsen hevder; vi får i stedet høyere doser, ikke sjelden langt over anbefalingene, og altfor ofte i medikamentcocktails som det ikke finnes fnugg av vitenskapelig belegg for å bruke på levende mennesker. Protesterer vi, nedtegnes det i journal at vi er lite samarbeidsvillige og mangler sykdomsinnsikt, og så får vi medikamentene på tvang i stedet. Argumenterer vi saklig for at vi har prøvd dette før, med dårlig resultat, får vi en diagnose til. Dette er virkeligheten vi som ønsker oss medikamentfrie behandlingsplasser, står i. Å underkjenne eller bortforklare dette med at dere ikke kjenner dere igjen i vår virkelighetsbeskrivelse (som er gjengangeren vi møtes med, både i klinikk og i avisspalter) er et hån mot mennesker som virkelig fortjener bedre.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når pasientorganisasjoner jeg er medlem av, blir beskyldt for å manipulere helseministeren til å fatte beslutninger som vil frarøve pasienter rett til behandling i tråd med retningslinjene. Det er kanskje stygt av meg å le, men det er unektelig en smule komisk når Larsen nærmest fremstiller det som om tilgangen på behandlingsplasser med psykofarmakologisk behandling blir truet av at det endelig opprettes en håndfull medikamentfrie sengeposter i hver helseregion.

Ja visst er mennesker med psykoseerfaringer en sårbar gruppe, men kom ikke og fortell oss at vi ikke evner å stå på barrikadene! Sårbarheten vår handler ikke om at vi mangler «tilbud» om psykofarmakologisk behandling. Den handler først og fremst om at muligheten til å takke nei til psykofarmaka ikke er lovfestet, at det brukes altfor mye tvang og at det fremdeles er psykiatere som har makta og alle midlene i møtet med både nye og garvede, kompetente pasienter.

Pasienter som får komme til medikamentfrie avdelinger, har tatt et valg basert på erfaringer eller kunnskap som Larsen ikke bør stille seg til doms over. Definisjonen på god behandling handler ikke om medikamenteffektstudier med diskutabelt design. Til syvende og sist må det være opp til den enkelte pasient å vurdere hvorvidt behandlingen oppleves som nyttig eller ikke. Endelig får vi non-respondere et tilbud vi har bedt om i flere tiår. Det er forunderlig at det har skapt slik furore.

Kommentarer

(0)
Annonse
Annonse