Annonse
Annonse
Kristoffer Brodwall Om forfatteren

Ved å genteste Plasmodium falciparum-stammer kan man påvise mutasjoner assosiert med behandlingsresistens ved malaria.

/sites/tidsskriftet.no/files/2017--T-17-0126-01-VH.jpg

Plasmodium falciparum. Foto: Science Photo Library

Kombinasjonspreparater med artemisinin og et annet antimalariamiddel er vanligvis førstevalg ved behandling av ukomplisert malaria forårsaket av P. falciparum i endemiske områder, men resistensutvikling mot disse preparatene er et økende problem. Bedre og mer presis monitorering av resistensmønstre vil kunne hindre resistente malariastammer i å få økt utbredelse.

I Sørøst-Asia er kombinasjonspreparat med artemisinin og piperakin førstevalg, men behandlingssvikt ved slik behandling er blitt vanligere i regionen. To studier fra Kambodsja ble utført med mål om å finne molekylære markører for resistens mot piperakin gjennom helgenomanalyser av P. falciparum, og begge viste at amplifisering av en spesiell region, plasmepsin 2 – 3, var en sterk markør for resistens (1, 2). Forekomsten av denne genvarianten økte fra 2002 til 2015, parallelt med økende hyppighet av klinisk behandlingssvikt. I en av studiene ble det også påvist en annen genmarkør for resistens, kalt exo-E415G (2).

Forfatterne av begge studiene foreslår at monitorering av forekomsten av de påviste genvariantene bør tas i bruk, slik at behandlingstiltak mot malaria kan ta hensyn til regional utbredelse av resistente P. falciparum-stammer.

1

Witkowski B, Duru V, Khim N et al. A surrogate marker of piperaquine-resistant Plasmodium falciparum malaria: a phenotype–genotype association study. Lancet Infect Dis 2017; 17: 174 – 83. [PubMed] [CrossRef]

2

Amato R, Lim P, Miotto O et al. Genetic markers associated with dihydroartemisinin–piperaquine failure in Plasmodium falciparum malaria in Cambodia: a genotype–phenotype association study. Lancet Infect Dis 2017; 17: 164 – 73. [PubMed] [CrossRef]

Kommentarer

(0)

Siste artikler om Infeksjonssykdommer

Annonse
Annonse