Annonse
Annonse

Døren høy og porten vid

Lisbet T. Kongsvik (Se biografi)

– Jeg ønsker å oppleves som veldig tilgjengelig. Døren min er derfor alltid åpen, sier sykehusprest Ingun Fossland.

/sites/tidsskriftet.no/files/2017--T-7-17-AF-Fossland-01-s9.jpg

ÅPEN DØR: Sykehusprest Ingun Fossland vil være tilgjengelig for alle som trenger henne på UNN. Foto: Universitetssykehuset i Nord-Norge

– Det kan være en god støtte for legen å ha en prest til stede når pasienten får beskjed om en alvorlig diagnose eller at livsforlengende behandling bør avsluttes, sier hun.

Til daglig arbeider Ingun Fossland som sykehusprest ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Fossland er en av tre prester på UNN i Tromsø. Alle tre jobber tett med helsepersonell, spesielt i de tverrfaglige teamene som palliativt team og ALS-teamet, men også på sengeposter hvor enkeltpasienter og deres utfordringer diskuteres. Her drøftes blant annet hva som er riktig vurdering i et behandlingsløp, etikk i forhold til å forlenge eller avslutte videre behandling, organdonasjon og forholdet til pårørende.

– Slike situasjoner påkaller et tverrfaglig blikk. Vi prester bistår teamene med råd knyttet til kommunikasjon mellom helsepersonell og pasient eller pårørende, sier Fossland.

Som prest er hun trent i å snakke med folk som har det vanskelig og bidra som en ressurs under vanskelige samtaler. Fossland holder også kurs for helsepersonell i hvordan de kan møte og samtale med mennesker i krise.

Store kontraster

– Menneskemøtene i sykehus er sterke på så forskjellige måter. Det er et stort spenn fra å være sammen med akuttlegene i mottaket og vente på beskjed om et barn overlever en ulykke eller ikke, til en stille samtale alene med en pasient, forteller Fossland.

– Det ene møtet akutt, dramatisk og kjempesterkt og i stor kontrast til samtalen jeg har alene med en døende pasient. En stund uten stor oppmerksomhet og blålysmedisin. I livets sluttfase ønsker mange pasienter å ha en person å fortelle sin livshistorie til. Du inviteres inn i det livet som har vært deres. Disse samtalene er sterke og nære på en annen måte enn de som skjer i akuttmottaket.

Bearbeider aktivt

Det er nå 12 år siden Ingun Fossland fikk en vikarstilling ved UNN. Siden har hun blitt der.

– Jeg var ikke i tvil. Det var sykehusprest jeg ville bli, sier Fossland.

Med interesse for medisinfaget og en dragning mot å jobbe tverrfaglig med mennesker i vanskelige livssituasjoner, er Fossland på sin rette hylle, selv om hun er klar på at det er en spesiell jobb.

– Jeg møter mye sorg, angst og død i hverdagen min. Det blir jeg så klart preget av. Jeg forsøker så godt jeg kan aktivt å bearbeide det jeg opplever, og håper at jeg klarer å bære det godt når jeg kommer hjem til familien min.

Kommentarer

(0)
Annonse
Annonse