Annonse
Annonse

Re: Barnet på det innvandringspolitiske alter?

Ketil Størdal, Ingebjørg Fagerli Om forfatterne

I Tidsskriftet 5/2016 (1) og i oppslag i Vårt Land (2) og Aftenposten (3) rettes søkelyset mot kirurgisk behandling av et barn født i Norge med analatresi. Foreldrene hadde søkt om asyl før barnet ble født, og barnet hadde en uforutsett og behandlingskrevende tilstand. Planlagt korrigerende behandling ble avlyst av Oslo universitetssykehus med begrunnelse om usikker asylstatus. Saken reiser flere problemstillinger omkring behandlende legers rolle som forvaltere av kunnskap og ressurser. Denne typen analatresi behandles vanligvis med en avlastende lav colostomi, etterfulgt av PSARP (posterior sagittal anorektoplastikk) omkring to måneders alder og tilbakelegging av stomi når analkanalen har tilhelet og fått riktig dimensjon etter blokking. I dette tilfellet begrunnes avvik fra etablert behandling med at kolostomi i utgangspunkt like godt kan være en permanent løsning for barn med denne typen misdannelser (1).

Mon det. Permanent kolostomi blir ansett som utilstrekkelig for nyfødte født i den industrialiserte del av verden, og er ikke et alternativ for barn med norsk pass. Kolostomi omtales ikke i standard referanselitteratur hos barn med normal nevrologi, annet enn som en midlertidig løsning. Tilgjengelig stomiutstyr samt tilsyn fra kompetent personell er nødvendig for at kolostomi skal fungere – også midlertidig. En familie på flukt med et spedbarn er ikke sikret en slik oppfølging. Fullført rekonstruktiv kirurgi forventes å gi et annet forløp.

I rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet (nr. 1 – 5/2011) (4) framgår det klart at asylsøkende barn har «…fulle rettigheter til helsehjelp, med mindre hensynet til barnet selv tilsier at helsehjelp ikke skal ytes». Barnet var fire måneder da asylsøknad ble avslått, og seks måneder da familien ble uttransportert. Med et normalt tidsforløp er det grunn til å tro at hele behandlingen ville blitt gjennomført i Norge.

Utlendingsnemnda lener seg tungt på den medisinskfaglige vurderingen når asylsøknaden blir avslått, mens behandlende avdeling langt på vei begrunner avlyst behandling med mulig framtidig avslag på asylsøknad. Slik havner ansvaret i et tomrom mellom medisin og innvandringspolitikk, der barnet blir den skadelidende part.

Barnelegeforeningen mener denne saken illustrerer at vi som leger kan bli faglige alibi for politiske hensyn. Barnets beste skal alltid ha førsteprioritet for medisinsk personell; derfor bør våre medisinske anbefalinger ikke avvike fra den behandling vi ville gitt til andre barn født i Norge. Det er opp til politiske myndigheter om andre hensyn skal veie tyngre. Vi synes det er betenkelig å holde tilbake standard behandling i påvente av et mulig avslag på asyl.

Barnet fikk sin endelige operasjon på flukt etter et forutsigbart avslag i Ungarn – tyske kolleger kunne gi behandling som Norge ikke ville tilby. Dette er en sak å trekke lærdom av, og vi håper at behandlende avdeling tar selvkritikk. Sammen med barneombudet og myndigheter vil vi arbeide for å få klarere retningslinjer for medisinske erklæringer i asylsaker.

1

Alnæs-Katjavivi P, Lie M. Barnet på det innvandringspolitiske alter? Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136: 387 – 8. [PubMed]

2

Sylte T. – Baby måtte flykte med utlagt tarm. Vårt Land 15.2.2015.

3

Aftenposten – En gutt ble født med alvorlig misdannelse. Likevel ble han sendt ut av landet. Aftenposten 9.3.2016.

4

Helse- og omsorgsdepartementet. Helsehjelp til personer uten fast opphold i riket og personer uten lovlig opphold. Rundskriv. www.regjeringen.no/globalassets/upload/hod/hra/i5-2011.pdf (1.4.2016).

Kommentarer

(0)

Siste artikler

Annonse
Annonse