Annonse
Annonse
Elling Ulvestad (Se biografi)

Mangelfull forståelse for borreliosens manifestasjoner og utilstrekkelig innsikt i vitenskapens vesen har gitt opphav til en bitter konflikt mellom skolemedisinere og «alternative» grupperinger. Striden er destruktiv for alle involverte, inklusive helsepersonell, pasienter og pårørende, og det er nødvendig å få den avsluttet. Det bør vi kunne oppnå ved å høyne aktørenes refleksjonsnivå og intensivere forskningsinnsatsen.

Avstanden synes å øke mellom klassisk skolemedisin og «alternative» bevegelser hva angår forståelsen av sykdom forårsaket av Borrelia burgdorferi. Der skolemedisinere fremstår som relativt selvtilfredse med dagens diagnostikk og behandling, hevder «alternative» bevegelser at skolemedisinen er faglig utdatert og derfor ikke kan verdiges tillit. Av samme grunn finner mange aktører det nødvendig selv å ta kontroll over diagnostikk og behandling.

Situasjonen kan synes fastlåst, som i konflikten mellom evolusjonsbiologer og religiøse kreasjonister. Men heldigvis er  forholdene langt fra så ille. For i disputten om hvordan livets unnfangelse og utvikling skal forstås, er det selve fortolkningsrammen som debatteres. I borreliosestriden deler aktørene en felles forståelsesramme, og begge fronter anerkjenner smittemodellens premisser. Uenigheten dreier seg mer om retningslinjer for diagnostisering og behandlingsvarighet enn om hvorvidt antibiotika er effektive eller ikke.

To fronter

Siden begge parter synes å akseptere vitenskapens førende premisser, og siden stridens tema vedrører uenighet om fortolkning av observasjoner, burde vitenskapen ideelt sett kunne påkalles som dommer. Men så langt har dette ikke latt seg gjøre. Tvert imot hagler skjellsordene, og frontene synes steilere enn noen sinne. Tidvis kan det synes viktigere å utmanøvrere motstanderen enn å søke de gode forklaringene.

Fra skolemedisinsk hold faller det for eksempel lett å nedvurdere de «alternatives» standpunkter i debatten. Og det gjøres ofte med ettertrykk – de «alternative» betegnes endatil som antivitenskapelige (1). Men en slik generell stempling er urettferdig, og i minst én henseende feil. De «alternative» har gjennom egen erfaring sett åpenbare tilkortkommenheter i skolemedisinens forståelse av borreliose. Disse manglene kan ikke avvises som illusoriske. Tvert imot – manglene fremkommer som en direkte konsekvens av de mikrobiologiske testenes utilstrekkelighet.

For selv om de mikrobiologiske testene er gode, er de langt fra optimale. Endatil ved langtkommen borreliose kan testene gi feil svar. I eget laboratorium har vi ved ulike anledninger kunnet observere negativt prøvesvar i serum og positivt prøvesvar i spinalvæske, noe som tyder på at de serologiske testene ikke alltid har ønsket sensitivitet. I tillegg savnes tester som kan skille tidligere sykdom fra aktiv sykdom, og likeså tester som kan angi om en pasient har vært utsatt for reinfeksjon. Heller ikke er testene egnet til å overvåke behandlingseffekt. Det å finne nye tester som kvalitativt overgår de gamle testene er derfor blitt en stor utfordring for laboratoriene. Selv om enkelte tester har vist seg lovende i prekliniske forsøk (2), er det fortsatt et godt stykke igjen før de kan implementeres i vanlig klinisk praksis.

Det at testene er suboptimale, betyr at skolemedisinen vanskelig kan påberope seg full forståelse av borreliose. Så når de «alternative» peker på kunnskapshull, kan det knapt kalles «antivitenskapelig», i denne sammenhengen ville det være riktigere å betegne de «alternative» som vitenskapens fortropper heller enn som vitenskapens motkrefter.

Denne anerkjennelsen betyr imidlertid ikke at de «alternative» har funnet en løsning på borrelioseproblematikken. For i sin iver etter å tre inn i nytt lende, har flere valgt å avskjære forbindelseslinjene til de mikrobiologiske testene. Dermed har de samtidig avskåret seg selv fra å kunne forstå lendet de har søkt seg inn i.

De «alternative» stempler mikrobiologenes tester som ubrukelige fordi de er suboptimale, og omfavner i stedet bruk av ikke-validerte tester. Ved det beveger de seg med vitende og vilje inn i et ingenmannsland der skillelinjene mellom fakta og illusjon blir umulige å trekke. Disse alternative testene har til felles at testleverandøren ikke kan gjøre rede for sensitivitet og spesifisitet, og således ikke for om de måler tilstedeværelse eller fravær av B burgdorferi – eller om de måler noe helt annet. I så  måte er testene ikke bare suboptimale og upresise, de er ubrukelige. Ved å anvende slike tester agerer de «alternative» derfor uvitenskapelig, om enn ikke nødvendigvis antivitenskapelig.

Hva bør gjøres fremover?

I Norge har vi en relativt høy forekomst av borreliose, og forholdene skulle ligge til  rette for gode studier både hva angår testkarakteristika, kliniske manifestasjoner og behandlingseffekt. Likeså burde vi ha muligheter til å utvikle nye og bedre tester. Slik forskning vanskeliggjøres imidlertid ved de steile frontene som nå hersker mellom skolemedisinen og de «alternative». Så langt har skolemedisinen og myndighetene vært mer tilbøyelige til å løse striden gjennom tvang, instruksjon og tilbakekalling av enkelte legers autorisasjon. Men dette fører ikke kunnskapsfronten videre. I stedet bør striden søkes løst gjennom økt og omforent forskningsinnsats. Bare ved å utvikle bedre tester vil fortroppenes observasjoner kunne gis mening og bare derved vil vi kunne føre medisinen videre i retning av bedret diagnostikk og behandling av borreliose.

Publisert først på nett.

1

Auwaerter PG, Bakken JS, Dattwyler RJ et al. Antiscience and ethical concerns associated with advocacy of Lyme disease. Lancet Infect Dis 2011; 11: 713 – 9. [PubMed] [CrossRef]

2

von Baehr V, Doebis C, Volk HD et al. The lymphocyte transformation test for borrelia detects active lyme borreliosis and verifies effective antibiotic treatment. Open Neurol J 2012; 6: 104 – 12. [PubMed] [CrossRef]

Kommentarer

(9)

Joe Siri Ekgren

Kollega Ulvestad treffer spikeren på hodet med: "myndighetene vært mer tilbøyelige til å løse striden gjennom tvang, instruksjon og tilbakekalling av enkelte legers autorisasjon. Men dette fører ikke kunnskapsfronten videre. I stedet bør striden søkes løst gjennom økt og omforent forskningsinnsats."

Mats Reimer

Det låter försonligt när Elling Ulvestad vill försöka bygga broar mellan de två sidorna i "borreliastriden", men jag tror det är lika meningslöst som att försöka få samsyn mellan strålskyddsmyndigheterna och de som anser sig drabbade av elöverkänslighet. Så vitt jag kan se är det bara den ena sidan som är villig att ta till sig vetenskapliga forskningsfynd.

Elling Ulvestad

Ekgrens påpekning av dikotomienes upresishet er helt på sin plass. For selv om dikotomier gjør kommunikasjon enklere, tilslører de samtidig et bakenforliggende kontinuum. Og i borreliosestriden vet vi at kontinuumet er vidt. Det er det «alternative» ytterpunktet av dette kontinuumet Reimers innlegg forholder seg til. Og trolig er det derfor han mistolker mitt budskap. For jeg er ikke ute etter å bygge bro mellom ytterpunktenes argumenter slik han antyder.

Thor-Henrik Henriksen

Elling Ulvestad fortjener ros for å ha utløst en fagintern debatt om borreliose, og han har uttrykt seg tilstrekkelig provoserende til å utløse det han ville ha - kraftig respons. Vi har jo mange grunner til å bli engasjert av hans tale. På den ene siden ønsker vi å markere avstand fra useriøs pasientbehandling og folkeoppvigling, for det florer også i vårt land. Samtidig står vi ovenfor en pasientpopulasjon som vi ikke forstår godt nok. Selv om vi kjenner på faglig harme bør vi altså ha en porsjon faglig ydmykhet også.

Preben Aavitsland

Elling Ulvestad mener at «de alternative» i borreliosestriden «aksepterer vitenskapens førende premisser» og danner «vitenskapens fortropp». Vi synes han ser for lyst på dette. Vi synes også han blander kortene. I borreliosestriden er det to kamper som utspiller seg. Den ene handler om hva som kan defineres som vitenskapelige metoder. Den andre handler om hva som er kvalifisert og trygg pasientbehandling.

Elling Ulvestad

De «alternative» er kunnskapens fortropper i én forstand; de insisterer på at Jorden ikke er flat. Og i den påstanden er det vanskelig å være uenige med dem - vi har fortsatt mangelfull forståelse for sykdomskategorien borreliose, og mye av mangelen kan tilskrives suboptimale tester. Thor-Henrik Henriksen ser forholdene likedan, og gir verdifull innsikt i klinikernes utfordringer overfor enkeltpasienter med uklare prøvesvar. Han peker også på mulige veier videre.

Gro Moen Skjøtt

Tusen takk til Ulvestad og Henriksen som har en ydmyk tilnærming til pasientgruppen som pr. idag nærmest står uten behandlingsrilbud. Debatten som foregår bl.a i avisene er IKKE fruktbar, men svært ødeleggende for pasientene det gjelder. Kan gode krefter samle seg og gjøre noe konstruktivt? Vi trenger ikke de mest aktive/negative legene Aavitsland og Reimer, som tilsynelatende kun har et mål: Få disse brysomme pasientene ut av borreliosetenkningen, gi dem en annen diagnose og bli kvitt problemet....så enkelt er det nok ikke!

Jan Nystrøm

Som far til en datter som har vært syk i hele sønnens oppvekst i over 15 år og hennes sønn som har diagnosene ADHD, Tourettes syndrom og OCD, representerer jeg de såkalte "alternative" i denne debatten. Vi har bare en eneste agenda og det er å bli lyttet til, bli trodd og få hjelp til et mer meningsfullt liv enn et til tider liv i senga.

Morten Andreas Horn

Jeg er medforfatter på innlegget til Aavitsland et al, 12.11.2013 i denne debattråden. Det er for meg uforståelig at kollega Ulvestad kan ha lest dette innlegget på den måten han gir uttrykk for, i sitt innlegg 14.11.2013. Jeg siterer:
"En slik vei pekes for så vidt også ut av Preben Aavitsland og medforfattere. Men for dem er medisinens faginterne utfordringer åpenbart av relativt underordnet betydning. Slik de ser det er medisinens borrelioseproblem skapt av fageksterne krefter og vil forsvinne med dem."

Annonse
Annonse

Siste artikler om Allmennmedisin