Annonse
Annonse

Tendensiøst om LSD

Jørgen G. Bramness Om forfatteren
/sites/tidsskriftet.no/files/2011--T-10-1031-01-Anm.jpg

Hintzen, Annelie

Passie, Torsten

The pharmacology of LSD

A critical review. 240 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 30

ISBN 978-0-19-958982-1

Forfatterne tar mål av seg til å gi en oppsummering av farmakologisk kunnskap om lysergsyredietylamid (LSD). Undertittelen antyder at gjennomgangen også skal være granskende. Gjennom en tekst på 157 sider, nesten 1 000 referanser (også koblet med et fyldig forfatterregister) og et ni siders stikkordregister dekker forfatterne stoffets historie, dets basale farmakologi og kjemi og dets kliniske farmakologi. Bak boken ligger det altså et imponerende arbeid, som man skulle tro ville føre til en balansert fremstilling. Slik er det ikke.

Boken er god når forfatterne beskriver LSDs basale farmakologi. Her har den i seg stoff til å være et referanseverk for farmakologer og toksikologer. Dette er sentralt fagstoff om kjemisk struktur, metabolitter, reseptorvirkning, interaksjoner og dyreforsøk på toksisitet. Her er boken omfattende nok og relativt nyansert, selv om den refererende stilen, uten synteser, gjør teksten tung å lese noen ganger. Dette utgjør nesten tre firedeler av teksten.

Resten består av en historisk gjennomgang, noe som er på sin plass for et stoff som ble oppdaget i 1943, og hvor nesten all forskning rundt dette stoffet sluttet 25 år senere, og en gjennomgang av den kliniske farmakologien til stoffet. Her er boken selektiv og svak. Forfatterne selger et standpunkt fremfor å være etterrettelige. For eksempel bruker man manglende forskning som et bevis for at problemer som hjerneskade, flashbacks, misbruk og avhengighet ikke finnes. Man roter med begrepet avhengighet. Man sier at riktignok kan man utvikle toleranse, men det finnes ingen bevis for fysisk avhengighet. Man latterliggjør manualene ICD-10 og DSM som har med avhengighetsdiagnoser for stoffet å gjøre, og bruker det som nok en indikator på at så mange har misforstått.

Boken er utgitt av Oxford University Press i samarbeid med The Beckley Foundation Press. Stiftelsen inviterer kjente forskere i feltet (1) og lar dem bruke tid på å lage seg oversikter over et av emnene som interesserer stiftelsen. Jeg har tidligere anmeldt en kritisk gjennomgang av den vestlige verdens cannabispolitikk, som var ganske god (2), men denne gangen spør jeg hvorfor et seriøst forlag som Oxford University Press blir med på slike prosjekter. Sentrale elementer av teksten er skikkelige, men underteksten er tendensiøs. Her bruker man forskning til å støtte et standpunkt fremfor å undersøke et fenomen. Det blir politikk og ikke vitenskap. Ikke én gang spør man om hvorfor vi skulle trenge dette rusmidlet, eller hvorfor det, til tross for 25 års forskning og nesten 10 000 vitenskapelige artikler, ikke var mulig å finne én god terapeutisk anvendelse for LSD. For det sto ikke på forsøkene; behandling av autisme, snarveien til det underbevisste i psykoterapi, behandling av schizofreni, og å gi alkoholavhengige en transcendental opplevelse skulle gi gode muligheter for en ny start. Mye er prøvd, mange har feilet. Doug Sellman har sagt at «war on drugs» kom i veien for en skikkelig utforskning av det terapeutiske potensialet i en rekke rusmidler (3). Her sikter han bl.a. til LSD-forskningen. Til tross for at man egentlig forsøker å vise at han har rett, ender man opp med å vise det motsatte – at en søken etter medisinske indikasjoner for LSD har vært en fåfengt affære.

1

Passie T, Halpern JH, Stichtenoth DO et al. The pharmacology of lysergic acid diethylamide: a review. CNS Neurosci Ther 2008; 14: 295 – 314.

3

Sellman D. The 10 most important things known about addiction. Addiction 2010; 105: 6 – 13.

Kommentarer

(0)
Annonse
Annonse