Annonse
Annonse

Eutanasi – tid for å tenke nytt?

Peter F. Hjort Om forfatteren
/sites/tidsskriftet.no/files/2008--L08-20-Per-BO177.jpg

Griffiths, J

Weyers, H

Adams, M.

Euthanasia and law in Europe

595 s, tab, ill. Oxford: Hart Publishing, 2008. Pris GBP 60

ISBN 978-1-84113-700-1

Dette er en murstein om jus og eutanasi. Den er skrevet av tre erfarne jurister (to professorer og en dosent) fra Nederland og Belgia som må ha brukt det meste av livene sine på disse problemene. Boken har 595 sider, 20 sider med referanser og nesten 2000 noter. Den er nesten ufattelig grundig, og hver minste detalj er dokumentert.

Jeg har brukt mye tid i livet på omsorg og behandling ved livets slutt, og – som Legeforeningen – har jeg alltid vært imot aktiv dødshjelp i alle dens forskjellige former. Jeg har lest minst 50 bøker og et utall av artikler om disse problemene, og jeg begynte på denne boken med et sukk: Enda en om eutanasi! Jeg endte med å lese den grundig, og jeg har brukt uker på å spekulere over mine egne holdninger i lys av denne dokumentasjonen. Kan det tenkes at jeg bør tenke over dem på nytt?

Etter krigen var Europa fattig, utslitt og delvis ødelagt. Fremgangen var først langsom, men i 1960-årene startet revolusjonen og det nye Europa vokste frem. Før var det fattigdom, sparsomhet, solidaritet og kristne verdier. Etter hvert ble det velstand, velferd, individualisme og sekularitet. Denne nye kulturen påvirket folks syn på livets avslutning. I alle landene har det vokst frem et flertall som er tilhengere av eutanasi.

Legestanden har holdt igjen, faktisk aller mest i Norge, men også den er på glid i mange land. Eutanasi reiser et etisk dilemma, som berører tre moralske prinsipper: På den ene siden er prinsippet om livets ukrenkelighet. På den andre siden er dels prinsippet om menneskerettigheter, autonomi og selvbestemmelse og dels prinsippet om at legen skal lindre lidelse (beneficens).

Dette etiske dilemmaet er kjernen i eutanasidebatten, og i de siste 20 – 30 årene er det første prinsippet svekket og de andre to styrket.

Mitt syn har vært forankret i det første prinsippet, og mange gamle pasienter har sagt til meg: «Døden står i Guds hånd, ikke i menneskenes.» Men samtidig har jeg som alle andre leger erfart at medisinens ufattelige muligheter har sine begrensninger, og på slutten av livet er det ofte naturlig ikke å starte, eventuelt å avslutte, aktiv livsforlengende behandling (withholding or withdrawing). Dermed er grensene blitt mer uklare.

I Nederland og deretter Belgia har man hatt et annet syn på eutanasi enn i andre land, og i 2002 ble retten til eutanasi og legeassistert selvmord lovfestet i begge land. Loven er streng og presis: pasienten (og/eller de pårørende) skal ønske det, pasienten skal være på slutten av livet og ha store lidelser, og legen skal sikre at betingelsene er oppfylt og skal konsultere en uavhengig kollega. Blir det aktiv dødshjelp, skal det rapporteres til en uavhengig kommisjon for vurdering etterpå. Forfatterne understreker at det er mer, ikke mindre, lover og regler om dette i Nederland og Belgia enn i alle andre land. Statistikken er slik i 2005 i Nederland: Det var ca. 136 000 dødsfall, 28 % døde hjemme, og i 16 % var det «withholding or withdrawing of therapy», i 25 % ble det gitt smertestillende som muligens forkortet livet (dobbeleffekt), i 1,7 % ble det gjort eutanasi og 0,1 % legeassistert selvmord (til sammen 2 455 tilfeller). De siste ti årene har legene rapportert ca. 2 000 tilfeller av aktiv dødshjelp per år, og man tror at rapporteringen blir mer fullstendig, samtidig som eutanasifrekvensen ikke øker. Man kan være enig eller uenig i denne praksisen, men måten det gjøres på og kontrollen, er forbilledlig. En nederlandsk lege som har arbeidet mange år i Norge forklarte meg at nederlandske holdninger er preget av dikene: Alle vet at det må være pinlig orden rundt dem.

Den historiske utviklingen av lover og regler, praksis og statistikk for Nederland (ca. 200 sider) og Belgia (ca. 70 sider) blir gjennomgått. Det er et eget og spesielt grundig kapittel om aktiv dødshjelp for nyfødte, som diskuterer det grunnleggende begrepet «a liveable life». I 2005 døde 834 spedbarn under ett år i Nederland, og i 31 tilfeller ble det gitt legemidler som muligens eller sikkert avsluttet livet. Reglene for dette er detaljerte og strenge. Det er også korte kapitler om England og Wales, Frankrike, Italia, Skandinavia (mest om Norge), Spania og Sveits – til sammen ca. 250 sider. Det skandinaviske kapitlet er skrevet av R. Førde, L.J. Materstvedt og A. Syse. Til slutt kommer et kort, men godt og tankevekkende kapittel om de vanskelige refleksjoner som melder seg i dette farvannet.

Boken er klart og godt skrevet. Den handler om lovgrunnlaget for eutanasi, men teksten er lett å følge for interessert helsepersonell. Den har gode tabeller og noen få figurer. Teksten er bevisst utformet, slik at man ikke behøver å drukne seg i notene. Disposisjonen er klar og logisk og det er lett å finne frem og lese enkelte kapitler. Sakregisteret er utmerket.

Ingen kan vente at denne blir lest i detalj av mange leger og annet helsepersonell. Men den angår et sentralt tema i helsetjenesten og eldreomsorgen, og jeg håper at den vil bli brukt i diskusjonene i Norge. Forfatterne tror at flere land i Europa vil følge etter Nederland og Belgia, og de har sendt meg inn i tenkeboksen. Derfor slutter jeg med et berømt sitat av Oliver Cromwell (1599 – 1658): «I beseech you, in the bowels of Christ, think it possible you may be mistaken.»

Kommentarer

(0)

Siste artikler

Annonse
Annonse