Annonse
Annonse

En nefrolog om eutanasi

Lars Johan Materstvedt Om forfatteren

Ofstad, J.

Den siste hjelper

Dødshjelp – dette forvirrende spørsmål. 279 s. Oslo: Arneberg, 2006. Pris NOK 298

ISBN 82-91614-34-2

I et (elektronisk) leserbrev i BMJ angrep en engelsk professor i palliativ medisin i kraftige ordelag det han kalte Nederlands «current fascination with killing people who feel value-less (or whom some doctors feel are value-less)», og tilføyde spydig at landet befinner seg «in a cultural mess» (1). På den annen side kan man som utlending oppleve betydelig hårsårhet og «alle piggene ute» hos nederlandske leger dersom temaet eutanasi bringes på bane, akkompagnert av nokså klare meldinger om at man ikke vet hva man snakker om dersom man skulle driste seg til å kritisere praksisen. Vilkårene for en saklig meningsutveksling om temaet er ofte dårlige; dette gjelder også vitenskapelig sett.

Jarle Ofstad, professor emeritus i medisin, gjør tidlig i boken oppmerksom på temaets uhåndterlighet – og hvor vanskelig det faktisk er å mene noe om det (s. 45): «Jeg deltok i forskningen av en detalj i nyrenes blodstrømsregulering i 30 år, … Om slike spørsmål kan man ha en noenlunde vel begrunnet mening. Ved sammenligning fremstår barmhjertighetsdrap som et problem langt mindre tilgjengelig for objektiv analyse, og ufattelig mer komplisert. … Blant fagene som er involvert er filosofi, etikk, medisin, psykologi, sosiologi, jus og politikk; hvem føler trang til å slå seg på brystet som sakkyndig?» Og i sluttnote 268 sier han i tillegg: «Det ville kreve et nytt liv å bli sakkyndig i nederlandske forhold og det er ingen oppnåelig opsjon for forfatteren.»

Få vil nok påstå at Ofstads bok er en beskjeden manns verk, men her er han faktisk for smålåten. Det dokumenteres solid innsikt i «annerledeslandet» Nederland, både hva gjelder historie, kultur, oppdatert informasjon og lovreguleringen – til tross for enkelte mindre feil.

Ofstad har mye interessant på hjertet. Spennende er det også å følge beskrivelsen av hans egen, livslange legegjerning. Dertil er boken krydret med litterære og eksistensfilosofiske betraktninger, som på en uvanlig – og vellykket – måte spiller sammen med det medisinske. Det er bare å la seg imponere av mannens svært brede orientering, som også inkluderer vitenskapsteori. Ofstad fører et utsøkt og elegant språk, med mange treffende formuleringer og «understatements», og ironien tyter ut både her og der. Og selv om boken er på rundt 250 tettskrevne tekstsider, er det vanskelig å finne overflødige ord. Det er et kunststykke. Ofstad har tidvis en vel knapp og abrupt form, og man kan bare gjette hvor han vil hen. Hans retoriske evner er uomtvistelige. Et godt eksempel er Ofstads harselas med den verdenskjente filosofen og eutanasitilhengeren Peter Singers forsøk på å opptre som medisinsk sakkyndig; dette er både medisinsk-etisk interessant og svært underholdende.

Av og til tipper det imidlertid over i det lett rabiate, og innholdet må vike for ren retorisk form – det de gamle grekerne kalte «dårlig» retorikk. Ofstads gjentatte angrep på Rådet for legeetikk i Den norske lægeforening er illustrativt. Rådet representerer i eutanasispørsmålet «en nokså ufyselig sammenblanding av etikk og makt» (s. 171), og er en «anakronisme» som «er konstruert som et privat, etisk fagforeningskommissariat til innvortes bruk, med bindinger og en mangel på kompetanse som gjør det uskikket til å utrede kompliserte etiske spørsmål» (s. 206). Her er Ofstad på nivå med eutanasimotstanderen som skrev i BMJ. Det forblir uklart hvorfor rådsmedlemmene skulle være så inkompetente; ei heller får vi vite hva som menes med «bindinger». En akademiker må kunne dokumentere og begrunne så sterke påstander. Når Ofstad synser i vei i utblåsnings form, er det vanskelig å ta ham alvorlig.

Mitt råd til leseren er likevel å se gjennom fingrene med slike utfall. For Ofstad reiser en lang rekke sentrale og ubehagelige spørsmål, og har mange provokative synspunkter som leger bør konfrontere seg selv med – eksempelvis når han trekker paralleller mellom abort og eutanasi.

Den siste hjelper er en mangslungen bok. Ett tema er nazitidens medisinske mord. Her viser Ofstad at han er svært skeptisk til hva leger kan finne på av grusomheter, bare de byråkratisk-institusjonelle forholdene ligger til rette for det, den ideologiske overbygning tilsier at alt er gjort i beste hensikt, og lovgiver følger opp med grønt lys. En ekstra drivkraft er at moralsk forkastelige handlinger kan være karrierefremmende, poengterer Ofstad. Han ser også klare farer ved legalisering av eutanasi – og boken slutter med en advarende pekefinger i så måte. På denne bakgrunn må man undre seg over at Ofstad likevel vil gi leger et potensielt meget farlig våpen i hendene: Retten til å drepe sine pasienter med medisiner. Han konkluderer ikke i eutanasispørsmålet. Men i mediene har Ofstad tatt til orde for legalisering.

Boken er preget av mange paradokser. Men det er snarere en styrke, og stimulerer tanken. Den pløyer mye viktig mark, inkludert nyere norsk helsepolitikk og legerollen opp gjennom tidene. Den er herved anbefalt.

1

Ahmedzai SH. Look into your hearts, not to your neighbours. www.bmj.com/cgi/eletters/323/7320/1024/a (29.5.2007).

Kommentarer

(0)

Siste artikler

Annonse
Annonse