Annonse
Annonse

Forskning og Legeforeningens spesialforeninger

Nils Erik Gilhus, Per Hjortdahl (Se alle biografier)

Forskning er en hovedoppgave for norsk helsevesen, både innenfor helseinstitusjonene og i primærhelsetjenesten. Da lov om spesialisthelsetjenesten trådte i kraft i 2001, ble forskning sidestilt som et av sykehusenes fire hovedansvarsområder, ved siden av pasientbehandling, opplæring av pasienter og pårørende og utdanning. Retningslinjene for de statlige helseforetakene slår fast at forskning skal foregå ved alle sykehus. I de nye finansieringsordningene for sykehusdrift synliggjøres økonomiske ressurser til forskning i større grad enn før, og slike midler har vært lyst ut i flere av helseregionene. Utvalget som har vurdert behovsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten (Hagen-utvalget), legger opp til at en vesentlig del av finansieringen skal skje på basis av oppnådde forskningsresultater (1, 2). I primærhelsetjenesten er tilsvarende struktur og ansvar for forskning ikke nedfelt.

Mens det er en økt oppmerksomhet om medisinsk forskning fra samfunnets side, er det bekymringsfullt hvordan legenes forskningsinteresse ikke øker i samme grad (3), selv om bildet er sammensatt. Det er mange godt kvalifiserte medisinere som søker forskningsstipendiatstillinger utlyst ved alle de fire medisinske fakultetene. Likevel trenger norsk medisinsk forskning utvilsomt et sterkere engasjement fra medisinere, og flere leger burde bruke en større del av sin arbeidskraft på dette. Norge ligger dårligst an av de nordiske landene innenfor medisinsk forskning (4, 5).

Å virke for høy faglig standard og å fremme medisinsk-vitenskapelig virksomhet er oppgaver Legeforeningen for en stor del har lagt til spesialforeningene, som representerer sammenslutninger av leger med faglige særinteresser. Yrkesforeningene er i sterkere grad knyttet til medlemmenes fagforeningsinteresser, men har også medisinsk-faglige oppgaver. Spesialfor-eningenes faglige rolle understrekes i det nylig lanserte forslaget til ny organisasjonsstruktur (6, 7).

Materiale og metode

I november 2002 sendte vi et spørreskjema til lederne i Legeforeningens 57 spesialforeninger og sju yrkesforeninger, med én purring i januar 2003. Det viktigste spørsmålet vi ønsket besvart, var hvilke aktiviteter i den enkelte forening som fremmet forskning, gjerne med konkrete eksempler. I tillegg ble det spurt om man hadde hatt kontakt med, og om man hadde ønsker og forventninger til arbeidet i Legeforeningens forskningsutvalg. Vi bad også om frie kommentarer.

Resultater

43 spesialforeninger (75%) og tre yrkesfor-eninger besvarte spørsmålene skriftlig. 42 spesialforeninger anså forskning som en viktig del av eget fag- og interessefelt, og alle disse stilte seg i prinsippet positive til å være med på å fremme forskning. Samtlige spesialforeninger angav flere egenaktiviteter som fremmet forskning og fagutvikling, først og fremst medlemsmøter med faglige innlegg.

Angitte aktiviteter direkte knyttet til forskning er vist i tabell 1. En stor andel av spesialforeningene angav møter med påmeldte frie innlegg, i form av foredrag eller postere, basert på egen forskning. Noen foreninger arrangerte minikongresser, der sammendrag av innleggene ble utdelt. Noen få foreninger arbeidet for publisering av sammendragene, eventuelt av de tilgrunnliggende forskningsresultatene. Flere spesialforeninger hadde ansvar for å arrangere internasjonale fagkongresser.


Tabell 1  Forskningsaktiviteter anført av de 43 spesialforeningene som besvarte henvendelsen