Annonse
Annonse

Første løft for distriktsmedisin

Ingrid M. Høie Om forfatteren
/sites/tidsskriftet.no/files/2002--fig200209036.jpg

Programkomité for den første nasjonale konferansen om distriktsmedisin og vertskap på Sommarøy: Steinar Westin (f.v.), Elisabeth Swensen, Tom Christiansen, Toralf Hasvold, Fred Andersen og Laila Nilsen. Foto I. Høie

Et kompetansesenter for distriktsmedisin har i lengre tid stått på ønskelisten til Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø, og ble løftet frem på den første nasjonale konferansen om distriktsmedisin i mars, av blant andre instituttets professor

Toralf Hasvold og Tom Christiansen, kommunelege i Ørskog i Møre og Romsdal, og konsulent for Helsedepartementet i oppfølging av fastlegereformen.

– Slike sentre har man i alle andre land som er knyttet til The Rural Health Movement. Det er unaturlig at vi ikke har det i Norge. Vi trenger et knutepunkt hvor leger kan hente kompetanse, utveksle erfaringer og knytte kontakter, mener Christiansen.

– Rådgivning, helsetjenesteforskning i primærhelsetjenesten og utforming av distriktsmedisin som undervisningsfag blir sentrale oppgaver for et kompetansesenter. I tillegg vil det kunne bidra til en rasjonell rolle- og ansvarsfordeling mellom første- og annenlinjetjenesten og være knutepunkt for internasjonal kontakt, sier Hasvold.

– Ved hjelp av teleteknologi, kan eksterne leger koble seg opp og komme i kontakt med et fagnett. Det er naturlig at Ressurskommuneprosjektet (1) kobles opp mot kompetansesenteret, legger han til.

Felles løft

Etter flere år med rekrutteringssvikt og vikarstafetter, trenger distriktsmedisin et løft, og i første uken av mars tok sentrale helsemyndigheter og fagmiljø felles tak ved å arrangere den første nasjonale konferansen om distriktsmedisin på Sommarøy utenfor Tromsø (2, 3).

– Noen universell definisjon av distriktsmedisin finnes ikke, men definisjon er viktig når man skal undervise studenter om dette, mener Toralf Hasvold. Selv definerer han det som medisinske tjenester som man utøver i en befolkning med lang avstand til sykehus og til en befolkning som man bor sammen med.

– Det setter krav om høyt refleksjonsnivå å leve med rollen som lege i distrikt. En god distriktsmedisiner må møte pasientens behov med løsninger tilpasset den virkelighet man lever i. Faglig sett inneholder det større klinisk repertoar, at man må kunne ta seg av kronisk syke, drive smertebehandling, beherske akuttmedisin, sier Hasvold.

1

Sundar T. Distriktsmedisin – ny giv for allmennleger i Utkant-Norge Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 221–2.

2

Sundar T. Nasjonal konferanse om distriktsmedisin Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 222.

3

Høie I. Elisabeth Swensen: Landsbylege lokker til legeliv i distrikt Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 230–1.

Kommentarer

(0)
Annonse
Annonse